Skatteparadisene - snart historie

Av Marianne Aasen
- 30.jun.2009 @ 09:14 - Kommentér
Finanskrisens tapere er mange, men skatteparadisene er i en særklasse.

Skalkeskjulene for økonomisk kriminalitet tvinges nå til åpenhet. Verdens mektige land har ikke lenger råd til stille å se på at milliarder av dollar og euro unntas beskatning. Som stor internasjonal investor påligger det oss i Norge et ekstra ansvar å bekjempe skatteparadis.

Norge har lenge vært pådriver i kampen mot skatteparadisene. Resultatene har uteblitt. Men det var inntil USA med president Obama i spissen truet blant annet Sveits med sanksjoner. Obama trakk blant annet fram Ugland-huset som rommer 18.867 firmaer på Cayman Island. «Enten er det verdens største bygning, eller verdens største skattesvindel,» sa han.

Ugland-huset bærer en norsk rederfamilies navn og kan vanskelig sies å være god reklame verken for rederen eller for Norge.

Ett av tiltakene Obama og de andre lederne av G20 - landene ble enige om i april var å gå til kamp mot skatteparadisene.

Nå står flere og flere land sammen mot skatteparadisene og truer med utestengelse og sanksjoner om ikke de endrer regelverket slik at det ikke lenger er mulig å holde formuer tjent skjult. Skatteparadisene er snart historie om utviklingen fortsetter som nå.

Skatteparadis handler ikke om skattekonkurranse mellom nasjoner, slik blant annet Fremskrittspartiet har vektlagt i debatter. Frps Gjermund Hageseter har sågar sagt at skattenivået hadde vært høyere om ikke vi hadde hatt skatteparadis. Det ville selvfølgelig vært motsatt. Hadde færre snytt på skatten kunne vi hatt et lavere skattenivå fordi vi fikk inn betydelig mer penger til fellesskapet. Skatteparadis undergraver lov og rett og velferdstilbudet til alle dem som bor i land hvor staten trygger velferden via skatteseddelen. I tillegg er det en trussel mot alle de som bor i fattige land hvor korrupte ledere plasserer u-hjelp i banker i skatteparadis.

I bunn og grunn handler det om at noen tjener penger på å skjule informasjon om hvem som eier formuen og hvordan disse pengene er tjent. Disse små landene har det til felles at de er såkalt lukkede jurisdiksjoner. De har lav eller ingen skatt, de beskytter innskyter mot skattemyndigheter og de hindrer åpenhet. Landene blir perfekte for pengesterke folk som har noe å skjule, enten det er diktatorer, narkotikabaroner, terrorister, menneskesmuglere, korrupte politikere, korrupte næringslivsfolk eller andre kriminelle.

Jeg må innrømme at jeg moret meg kostelig over beskrivelsen av feministen Lisbeth Salander sin bruk av skatteparadiset Gibraltar som skjulested for pengene hun brukte til å knekke menn som hater kvinner. Den fascinerende beskrivelsen av dette finnes i boka «Jenta som lekte med ilden»,,
av Stieg Larsson.

Men selv om det er morsom lesning, er jeg selvfølgelig sterkt imot dette i virkelighetens verden, for det finnes ingen gode grunner til å forsvare skatteparadis om man ønsker seg en bedre verden.

I forrige uke møttes 30 land i Berlin for å diskutere videre arbeid i OECD mot skatteparadis. Også Norge var representert med statssekretær Geir Axelsen (Ap).

Der kom det fram at alle landene OECD hadde henvendt seg til, har vært positive til større åpenhet om bankkonto og selskapsforhold. Mange bilaterale avtaler er allerede inngått. Bare Liechtenstein for eksempel er i ferd med å forhandle ferdig 12 slike avtaler med andre land. Utfordringen nå blir å følge opp dette. Om ikke erklæringene og avtalene følges i praksis må sanksjoner iverksettes.

Kapitalfluktutvalget som var nedsatt av regjeringen avga sin innstilling i forrige uke.

De har blant annet kommet fram til at det går en større pengestrøm fra utviklingsland til skatteparadis enn det gis bistand fra vestlige land til u-land. De illegale pengestrømmene ut fra utviklingslandene er et sted mellom 641-941 milliarder USD (4100 - 6020 milliarder kroner). Det i seg selv gjør dette enda viktigere å bekjempe skatteparadisene. Utvalget kom med en rekke forslag på tiltak: at selskap bør gi mer detaljerte årsregnskap, bedre reglene mot internprising, opprette et kompetansesenter om skatteunndragelse, utvikle nettverk for å øke internasjonalt press og endre skatteavtaler slik at det er et selskaps reelle virksomhet som bestemmer hvor det skal beskattes.

Ett av de områdene Norge i tillegg må jobbe med er hvordan vi som kapitaleier kan feie for egen dør. I Stortingsmeldingen som ble diskutert i Stortinget 8.juni omtales dette problemet bredt. 

Og investeringene til Statens pensjonsfond ? Utland er ikke sikret mot investeringer i slike land. Fondet har investert penger i skatteparadis og gjør det fortsatt. Vi klarer ikke stoppe det så lenge vi investerer internasjonalt, for å trekke seg ut av slike selskaper er ikke gjennomførbart. Det er vanskelig å lage avgrensninger og det er vanskelig å praktisere.

Internasjonale firma har datterselskap og eierkonstellasjoner på kryss og tvers over hele kloden på en måte som er svært lite gjennomsiktig. Svært mange selskaper har derfor på en eller annen måte har en forbindelse til disse landene. Det er beklagelig at slik avgrensning ikke er mulig og viser hvor viktig det er å ta ondet ved roten. Det at vi er så tunge investorer pålegger Norge et spesielt ansvar. Derfor er det ekstra viktig at vi tar en lederrolle i kampen mot skatteparadisene.

Økonomisk tsunami

Av Marianne Aasen
- 02.apr.2009 @ 13:47 - Kommentér
Vi er midt i en finanskrise. Mediene rapporterer om oppsigelser, dårlige framtidsutsikter og svikt i vekst og handel. Men hvor ille blir dette? Ille. Dette er ingen medieskapt krise. Dette er en realitet. Og det blir trolig verre. En økonomisk tsunami kan nå oss snart.

Følgende av nedgangen som startet forsiktig i USA sommeren 2007, og som toppet seg høsten i fjor med konkursen til finansinstitusjonen Lehman Brothers, har ennå ikke nådd oss. Og ringvirkningene vil ramme mange. Derfor er det så viktig at vi har regjering som skjønner alvoret og som har satt inn de sterkeste tiltakene mot økt arbeidsledighet på over 30 år.

Det økonomiske alvoret rammer alle land. De økonomiske statistikkene og ledighetstallene i mediene blir stadig mer negative. Ledigheten øker globalt. Bruttonasjonalprodukter synker i mange land. Verdenshandelen blir negativ. Verdens samlede bruttonasjonalprodukt blir negativ neste år, tross fortsatt vekst i store land som Kina og India. De siste dagene har prognosene blitt nedjustert ytterligere. Her er tre eksempler:

Sverige: I går holdt finansministeren i Sverige, Anders Borg, en dyster pressekonferanse. Der varsler han 12 prosent arbeidsledighet i Sverige i 2011! I tillegg mener den svenske regjeringen at tidligere spådommer om vekstanslag på minus 3,9 prosent er for lite. Nå tror svenskene tallet blir minus 4,2 prosent. Om den dystre spådommen slår til, vil det være den kraftigste arbeidsledigheten noe nordisk land har sett siden 2.verdenskrig. Sverige vil åpenbart bli rammet hardere av denne krisen enn Norge på grunn av svikt i etterspørsel etter biler og andre industriprodukter som de lever av og som vi i langt mindre grad produserer. Men Sverige er vår viktigste handelspartner. Det er umulig ikke å bli smittet av det som skjer hos naboen i øst.

Danmark: Nye oppdaterte prognoser utarbeidet av Danmarks arbeidsgiverorganisasjon DI viser at de forventer en nedgang i dansk eksport ned 11%. Det vil føre til at BNP (bruttonasjonalprodukt) vil gå ned med 3%. Og at man vil få opp mot 200.000 ledige i 2010.

- Det er en historisk tilbakegang, vi er vitne til, og som vi ikke har sett maken til siden 1930-tallets depresjon, sier DI?s sjeføkonom Klaus Rasmussen.

WTO forventer nå minus 9% nedgang i internasjonal handel. Kollapsen i internasjonal etterspørsel vil føre til et kraftig fall i internasjonal handel. Igjen: Noe lignende har verden ikke sett siden andre verdenskrig.

Økonomien har sine sykluser. Noen trodde vi med globaliseringen hadde opphevet den historiske sannheten. Den veksten vi så i dette århundre ville vedvare. De tok grundig feil. Ofte starter kriser med at bobler sprekker. Denne gangen var det en finansboble som sprakk, derav navnet finanskrisen. I den neste fasen av krisen faller BNP. Der er vi nå. Men denne gangen nøyer ikke BNP veksten seg med å falle. BNP i mange land har siden senhøsten vært negativ, den går i minus. Så kommer arbeidsledigheten. Og den blir stor. NAV sine ferske tall viser at den øker også i Norge.

Høy arbeidsledighet over tid er farlig for et samfunn. Det er økonomisk sløsing av verste sort. Den rammer enkeltmennesker hardt. Og den gjør mange varig arbeidsuføre om de går ledige lenge. Det er kostbart for samfunnet og skattebetalerne som må betale de ledige og deres families livsopphold. Og vi vet gjennom forskning at sosiale problemer som rusmisbruk, vold og kriminalitet ofte følger i kjølevannet.

Er vi så ferdig med først fase? Alle håper på det, men det ser ikke slik ut. Tross et halvt år med sterk nedgang og uro på verdens børser, har de ikke stabilisert seg. Det er et dårlig tegn, siden man også finner de første spor av optimisme der. Det er fortsatt usikkerhet omkring amerikanske banker og andre finansinstitusjoner. Alle prognoser er ekstremt usikre. Børsene er nervøse.

Norge er godt stilt, tross alt. Nasjonen har spart i gode tider og har råd til å bruke mer penger enn vanlig for å sikre at ledigheten ikke blir for høy. Takket være den norske modellen, dvs et godt organisert arbeidsliv som tar samfunnsansvar, vil myndighetene sammen med arbeidsgivere og arbeidstakere kunne sette i verk treffsikre tiltak. I andre land streiker og demonstrerer lønnstagerne. I Norge møtes partene ansikt og til ansikt, og alle forsøker å bidra konstruktivt, blant annet med moderate lønnsoppgjør. Vi har en stor og relativt effektiv offentlig sektor som fortsatt har behov for arbeidskraft, som virker stabiliserende på økonomien. Og vi har et sikkerhetsnett som betyr at de som blir arbeidsledige og deres familier har krav på trygd, pensjon, helsetjenester og skolegang. De slipper å bo i campingvogner og miste rett til helsetjenester og gode skoler som i USA for eksempel.

Tiltakene Norge har satt i verk er kraftige, sammenlignet med hvor lav ledigheten foreløpig er. Tiltakene i finansmarkedet har vært viktige og begynner nå å virke. 3,5 prosent lavere rente betyr 35 milliarder lavere utgifter for familier, kommuner og bedrifter. Vi må forvente at bankene følger opp slik at denne effekten blir optimal. Vi har satt i verk tiltak slik at banksektorene skal kunne fungere som normalt i denne situasjonen. Og vi fører en svært ekspansiv finanspolitikk. Tiltakspakka fra januar på i underkant av 30 milliarder gir en kraftig stimuli av økonomien, i tillegg til et ekspansivt 2009-budsjett.

Likevel vil denne krisen også ramme Norge på en måte ikke alle er forberedt på. Det vil bli umulig å unngå økt arbeidsledighet. Og den blir trolig større enn vi er vant med fra de siste nedgangskonjunkturene. Men vi som politikere må sikre at så få som mulig mister jobben. Derfor blir det viktigste i norsk politikk i tiden som kommer en stabil og forutsigbar økonomisk politikk som bekjemper ledighet.
Heldigvis har vi en regjering som er grunnleggende opptatt av å trygge norsk økonomi og sikre norske arbeidsplasser. Regjeringa har lagt fram et ekspansivt statsbudsjett, gitt lånegarantier til banker og bedrifter, presentert tiltakspakker for å få folk i arbeid og fått renta ned med 3,75 prosentpoeng. Dette har vi gjort fordi det å trygge arbeidsplasser er jobb nummer en for Regjeringa.

Denne regjeringen er tett på utviklingen og handler der det er nødvendig for sikre norsk økonomi, norske virksomheter og norske arbeidsplasser. Arbeiderpartiet er klar til å gjøre det som trengs for å holde arbeidsledigheten nede.

Økonomisk krise og politisk kaos

Av Marianne Aasen
- 26.jan.2009 @ 10:05 - Kommentér
Aldri har et vestlig industriland stått midt oppe i en så alvorlig økonomisk krise som Island. Politikerne er handlingslammet. Statsministeren er alvorlig syk og har meddelt sin avgang. At dette skjer i et av våre nærmeste naboland er knapt fattbart.

Resultatet kan være at landet melder seg inn i EU og forlater EØS. Da er norsk EU-medlemskap igjen på dagsorden.

Demonstrasjonene de siste dagene er trolig det nærmeste vi kan komme en fredelig revolusjon i Norden. Demonstrantenes press førte til at den voldsomme misnøyen i befolkningen ikke lenger kunne neglisjeres. Statsminister Geir Haarde ga etter.

Det blir nyvalg 9. mai.

Dette skjer fordi landet i høst ble dratt ned i et finansielt dragsug intet vestlig demokrati og industriland i moderne tid har opplevd. Valutaen kollapset da Lehman Brothers gikk konkurs i høst. Da de tre store islandske bankene gikk over ende førte dette til en finansiell kollaps. Et land med et innbyggertall med Bergen hadde ikke rygg til å bære banktap som var syv ganger så stor som nasjonalproduktet. Dette smittet over på resten av næringslivet. I praksis er et sted mellom 30 og 60 % av bedriftene også konkurs. Ledigheten øker i et rekordtempo og myndighetene tror den blir på 8 prosent. Den islandske professoren i økonomi, Gylfi Zoega, har uttalt at han ikke blir overrasket om ledigheten blir på 15 prosent. Inflasjonen og renta er på 18 prosent. Bruttonasjonalproduktet vil gå ned med nesten 10 prosent både i 2009 og 2010, tror sentralbanken. Dette er skremmende tall som vil påvirke alle islendinger.

Den politiske krisen synes like stor. Politikerne virker handlingslammet. Og inntil Geir Haarde annonserte sin avgang, har ingen tatt på seg ansvaret for det som har skjedd. Han er dessuten alvorlig syk, i likhet med utenriksministeren og partilederen for sosialdemokratene, Ingibjörg Solrun Gisladottir. Hun skal opereres for hjernesvulst. Landet står i realiteten uten en fungerende ledelse, samtidig som tilliten mellom egen befolkning og myndigheter er svært tynnslitt. Derfor har Island opplevd noe så sjeldent som opptøyer og angrep med egg og snøballer på politikerne og Alltinget. Først da vek taktiske hensyn til side for et legitimt krav; nemlig at folket skal få sjansen til å velge politikere de har tillit til i den ekstreme situasjon landet har kommet opp i.

Velgere på Island skal ironisk nok stemme samme dag som Europadagen. 9. mai er dagen EU feirer seg selv. Islandske velgere, som alltid har vært skeptiske til EU-medlemskap, er nå massivt for medlemskap. Opp mot 75 prosent har ønsket islandsk medlemskap i meningsmålingene og det er ja-flertall i alle partier. For mange er EU den eneste redningen. Sine egne politikere ser de ut til å ha mistet all tiltro til.

Om Island forlater EØS og blir EU-medlem får vi en enda dårligere løsning i Norges forhold til Europa. Vi blir i praksis det eneste gjenværende landet i EØS, da fyrstedømmet Liechtenstein knapt kan kalles en nasjon. Da er EU-debatten fort i gang igjen, tross sterk motstand. Men slik har det alltid vært. EU-spørsmålet kommer alltid på dagsorden etter uforutsette begivenheter i våre naboland.

Pensjoner til besvær

Av Marianne Aasen
- 04.sep.2008 @ 15:28 - Kommentér
I dag ble det klart hvem som skal granske pensjonsskandalen. At et uavhengig utvalg av eksperter nå skal gå gjennom Stortingets pensjonsordninger er bra.

 

Kanskje den mest opplagte konklusjonen de trolig vil komme til, er at andre enn Stortinget selv bør forvalte regelverket. I dag velges et pensjonsstyre, som undertegnede sitter i. Vi er satt til å forvalte regelverket og saksbehandle hver enkeltsak. Samtidig har vi selv vedtatt loven om stortingspensjoner. Det bryter med et grunnleggende prisnipp om maktfordeling. Pensjonssaken viser med tydelighet hvor viktig prinsippet om maktfordeling mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt er. I denne saken har Stortinget både vært lovgiver og forvaltende organ. Det har gått galt. Ikke minst fordi tolkningen av loven har blitt basert på skjønn, siden det ikke finnes forskrifter eller andre lovforarbeider.

I lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter står det én setning om hva som skal skje dersom stortingspensjonistene tjener penger ved siden av pensjonen, nemlig: «Dette gjelder dog ikke dersom vedkommende har eller får tilsvarende inntektsgivende arbeid.» I tillegg står det at alderspensjonen bare skal ytes så lenge pensjonssøkeren ikke er «tilsatt i offentlig eller kommunal tjeneste i hovedstilling». Siden loven ble laget i 1981 er det ikke laget en eneste utfyllende forskrift.

Dermed har Stortinget selv blitt satt til å tolke loven. En slik praksis blir ekstra krevende når vi selv saksbehandler tidligere kolleger. Og når vi i tillegg legger opp til en praksis som vi i prinsippet selv vil oppleve å bli omfattet av den dagen dagens representanter eventuelt søker om tidligpensjon.

Praktiseringen av regelverket bør overlates til personer som har som forvaltningsoppgave å fatte enkeltvedtak knyttet til pensjon. Statens Pensjonskasse er kanskje den mest relevante forvalter å benytte. Så må det fortsatt være slik at Stortinget vedtar reglene for pensjon, også for stortingsrepresentantene. Noe annet alternativ finnes ikke. Men forvaltningen må noen andre ta seg av, og det så fort som mulig. 


Orden i etikken - ikke bare i butikken

Av Marianne Aasen
- 30.mai.2008 @ 12:47 - Kommentér
Med full tyngde har Telenor fått globaliseringens bakside rett i fleisen. Kombinasjonen av å drive butikk i asiatiske land målt mot norske etisk arbeidslivsstandarder, tåler ofte ikke dagens lys. Det kan verken Telenor eller staten som eier leve med. For det må være like god orden i etikken som i butikken til et hvert norsk selskap. 


Tar alvoret inn over seg

Derfor er det bra at styreleder Harald Norvik og konsernsjef Jon Fredrik Baksaas ser ut til å ta alvoret i denne saken inn over seg. Det viktigste er å rydde opp. Dernest må det jobbes systematisk og langsiktig med helse, miljø og sikkerhet (HMS) i alle ledd av Telenors virksomhet over tid.

Noe som ikke burde være umulig, siden metodene finnes og brukes av mange norske og utenlandske selskaper allerede. Det handler om måling, oppfølging, implementering av tiltak og ansvarliggjøring av HMS på lik linje med alt annet et selskap måler og veises etter.

Dødsfall
En bedrift som har oversikt over og styres etter parametere som inntjening, omsetning eller vekst i markedsandeler, kan selvfølgelig også overvåke og måle antall dødsfall på arbeidsplassen, ulykker og sykefraværsdager. Samt sette inn tiltak når disse parametrene er urovekkende høye.

 

Dette er først og fremst styret og ledelsens ansvar. Men eierne bør bruke sin makt til å sikre et etisk forsvarlig eierskap. Det har Norge etter hvert en spesiell og unik erfaring med. Stortinget vedtok i 2004 at Statens pensjonsfond utland skal styres etter etiske retningslinjer. Siden den tid har det blitt utviklet en kompetanse på etisk eierstyring som bør benyttes av flere enn bare forvalterne av pensjonsfondet.

 

Pensjonsfondet
Pensjonsfondet utland er stort. Vi er bare uker unna å eie en prosent i snitt av europeiske selskaper. Snart eier vi en halv prosent av verdens selskaper. Investeringene er gjort på basis av to grunnleggende prinsipper. Å sikre god avkastning og unngå at investeringer utgjør en uakseptabel risiko for medvirkning til grov uetisk aktivitet. Begge deler er vanskelige mål å etterleve med de høye ambisjonene som vi har valgt å legge oss på.

 

Aktivt eierskap bør være hovedstrategien i forhold til etisk eierskapsutøvelse. Pensjonsfondet bør bruke stemmeretten og sin påvirkningsmulighet som aksjonær for å få selskapene til å gå i etisk riktig retning. Om det ikke hjelper og overtrampene er grovt uetiske, kan man trekkes seg ut av selskapet, såkalt negativ filtrering. Denne strategien er god når man kun er inne som finansiell investor, med hovedformål å tjene penger til framtidens store pensjonsutbetalinger. Statens store aksjeposter i Telenor, Statoil Hydro og en del andre selskaper har andre begrunnelser, ofte av nasjonal strategisk karakter. Om staten som eier ikke er tilfreds med måten selskapet følger opp eiers synspunkter, må i så fall styret kastes. Man kan ikke trekke seg ut.

 

Krav fra statsråden
Næringsminister Dag Terje Andersen har pålagt alle selskap med statlige eierandeler å utforme etiske retningslinjer. Han henviser sågar til de etiske retningslinjene som pensjonsfondet styrer etter. Det er bra. Men å være eier og forsikre seg om at alt er i sin skjønneste orden, er lettere sagt enn gjort. For å detaljstyre et selskap fra et kontor i regjeringsbygget er umulig. Rapporteringsmetoder og kontrollrutiner må utvikles over tid. Det må samarbeides på tvers av etater og departement. Og metodene staten utvikler må gjøres tilgjengelig for private selskaper. Åpenhet er det sentrale stikkordet.

 

Telenors dyrekjøpte erfaring vil trolig få fortgang i dette arbeidet. Toppsjefer som ikke har forstått at det ligger et betydelig omdømmeproblem i det å mangle rutiner på helse, miljø og sikkerhet, må regne med betydelige problemer. Kravene til etiske standarder vil øke, ikke minske i framtida.

   

Fører finanskrisen til EU-medlemskap?

Av Marianne Aasen
- 07.apr.2008 @ 10:34 - Kommentér

Den islandske økonomien sliter på grunn av  krisen i verdens finansmarkeder. I en kronikk i Dagens Næringsliv 28 mars, tar Thorolfur Matthiasson, økonomiprofessor ved Islands Universitet, til orde for en norsk-islandsk valutaunion. For islandske kroner trenger desperat en nødhavn.

 

Liten valuta sliter
Island sliter kraftig med sin valuta etter å ha blitt solid rammet av krisen i finansmarkedet. Børsen og kronekursen faller dramatisk i verdi, inflasjonen er rekordhøy og styringsrenta er nå på 15 prosent. Det er særdeles tøft for en så liten valuta som den islandske når turbulensen i finansmarkedet er så kraftig som nå. Særlig når finanssektoren har ekspanderet så voldsomt de siste årene at de bidrar like mye til bruttonasjonalproduktet som fiske, fiskeforedling og smelteindustri. Vanlige folk opplever dette som dramatisk. Kanskje ikke så rart at tilhengerene av EU-medlemsskap er i kraftig vekst. I en marsmåling var 55,1 prosent  tilhengere av å bli medlem av EU. Å få Euro som valuta med sin stabilitet er fristende. Problemet er at Islands politikerne ikke vil inn i EU.

 

Fra EFTA til EU
I tur og orden har nesten alle medlemlemsland av frihandelsorganisasjonen EFTA blitt med i EU. Alltid har det skjedd etter en utenrikspolitisk eller økonomisk stor hendelse. Frankrikes endrede utenrikspolitikk i forhold til Storbritannia førte til at danskene og britene forlot EFTA i 1973. Murens fall kombinert med høy arbeidsledighet fikk Østerrike, Finland og Sverige inn i EU i 1995. Siden 1994 har miniputtstaten Liechtenstein, samt Island, Sveits og Norge utgjort den lille handelsblokken. Med unntak av Sveits er disse tre landene også EØS-medlemmer. Det vi nå ser på Island kan være tilsvarende dramatisk det svenskene og finnene opplevde på begynnelsen av nittitallet; kraftig svikt i eksporten og stor arbeidsledighet. Resultatet ble EU-medlemsskap gjennom folkeavstemning.

 

Norge og EU
Å få lov til å bruke Euro er det som lokker islendingene. Men selv om de blir EU-medlemmer er det ingen selvfølge at de får bli med i Eurosonen. Både den europeiske sentralbank og kommisjonen er konservative når det gjelder å innlemme flere land. Særlig hvis motivet er å redde seg ut av en øknomisk krevende situasjon. Likevel kan islandsk medlemsskap tvinge seg fram. Hva da med Norge?

 

Vi kan selvfølgelig fint fortsette i EØS sammen med skatteparadiset i Alpene. Mange vil med rette kunne hevde at EØS da i realiteten bare består av Norge på den ene siden av bordet og 28 EU-land på den andre siden. Pussig, rart og enda mer krevende enn før å påberope seg at dette er solidarisk med de fattige, undertrykte, og mer milljøvennlig og demokratisk enn å være fullverdig EU-medlem. Men i praktisk politikk vil EØS-medlemsskapet på de fleste områder fortsette som før.

 

Fiskerisektoren
Men med ett viktig unntak: Alt som har med fiskeripolitikk å gjøre. Plutselig vil EU ha helt andre interesser på fiskeriområdet å forsvare enn tidligere. Samtidig er det lett å forestille seg for norsk fiskerisektor at eventuelle medlemsskapsforhandlinger med EU vil fortone seg temmelig forskjellig avhengig om Island er en del av EU eller ikke. Med Island på EU-siden av bordet har vi en stor utfordring. Bytter norsk fiskerisektor side i norsk EU-debatt er situasjonen omkring norsk EU-medlemsskap enn annen enn i dag. Da har vi en fornyet medlemsskapsdebatt før vi vet ordet av det.


Ja til fri konkurranse i finansbransjen

Av Marianne Aasen
- 05.mar.2008 @ 13:48 - Kommentér

Spiller det noen rolle hvem som forvalter sparepengen våre?

Å forvalte verdier er en profesjon som kraver fagkompetanse. Det beste er å finne den billigste forvalteren som gir deg høyest avkastning. Det være seg sparepenger vi som privatpersoner plasserer i fond eller overskuddet på statsbudsjettet som skal sikre pensjonene våre i framtida. Jo bedre forvalteren er, dess høyere betalingsvillighet har vi. Men da må vi ha fri konkurranse.

 

Amerikaner eller spanjol?
Så lenge det gir bedre avkastning er det bra. Selv om det er en amerikaner bosatt i New York eller en spanjol som jobber fra London. Blir det mer penger til pensjonene våre i framtida har vi nådd vårt viktigste mål. At vi politisk skal beslutte at forvaltningen av oljefondet skal gjøres av nordmenn er på linje med å foreslå at politikerne skal bestemme at vi vil ha norskproduserte flatskjermer eller alle klærne våre sydd i Norge.

 

4 av 281
Oppslaget om Pensjonsfondet Utland i Nettavisen er visstnok dyster lesning for norske kapitalforvaltere. Kun fire av de 281 oppdragene har havnet hos norske kapitalforvaltere. Det burde i stedet inspirere dem til å bli bedre. Slik som denne type statistikker fungerer for alle andre som arbeider i konkurranseutsatte næringer.

 

Kapital ingen råvare
Kapital er ingen råvare, som enkelte hevder i denne debatten. Kapital brukes til å investere, kjøpe og selge råvarer, bearbeidede varer og tjenester. Land som på ærlig vis har slått seg opp på kapitalforvaltning har gjort det ved å være gode og effektive på rammebetingelser. Irland er et slikt eksempel. Landet har ikke spesielt mye kapital, snarere tvert i mot, men de bestemte seg for å ville forvalte Europas kapital. Derfor la de til rette med gode rammebetingelser som i denne sammenheng er å være i forkant av regelverkutvikling. Av den totale forvaltningskapitalen i Europa per 31.12 06 tar Irland og Luxemborg hånd om hele 39 prosent. Europa for øvrig deler på de resterende 61 prosentene mellom seg. (Kilde: verdipapirfondenes forening). Myndighetene i Irland har hatt som sitt klare mål å ha mest konkurransedyktig regelverk til en hver tid. Det gir forutsigbarhet og trygge rammer for fondsbransjen og meglerne, og og tiltrekker seg kapital. Irland har lykkes med dette.

 

Kompetente kapitalforvaltere
Om ikke vi tar opp konkurransen med Irland kan også vi bli bedre på rammebetingelser. Vi kan være raskere med å gjøre EUs regelverk gjeldende norsk rett og vi bør ha konkurransedyktige rammebetingelser når vi har frihet ut over EUs minstestandarder. Dessuten skal vi ikke glemme at det sitter 150 topp kompetente kapitalforvaltere i lokalisert i Norges Bank sine lokaler, som er med på å heve kompetansenivået i norsk kapitalforvaltning.

 

Ta ansvar selv
Grensene mellom land er i ferd med å viskes ut, også i denne bransjen. Det er norske kapitalforvaltere selv som må ta ansvaret for å tiltrekke seg kapital i konkurranse med andre kapitalforvaltere. Mitt inntrykk er at bransjen gjør en god jobb i så måte. Norske fondsforvaltere har nå over 50.000 kundeforhold i utlandet. Kunder de har skaffet gjennom egen dyktighet i fri konkurranse med  utenlandske forvaltere.

Paradokset i denne debatten er at aktører som vanligvis hyller den frie konkurransen i denne saken argumenterer for planøkonomiske løsninger. Dem om det.


Helseforsikring for barn - dyrt og unødvendig

Av Marianne Aasen
- 07.feb.2008 @ 10:49 - Kommentér

Storebrand lanserte nylig en helseforsikring for barn. Dette er en unødvendig forsikring. I tillegg er denne type forsikringer et minefelt for de selskapene som er opptatt av godt omdømme.

Reklamen sendes allerede på de kommersielle kanalene og budskapet er ikke til å ta feil av. Det kjæreste vi har, nemlig barna, må selvfølgelig forsikres. Ikke bare mot uførhet og død, men også mot sykdom. Det vil si at rask tilgang på spesialist og sykehusbehandling innen 28 dager. Men det er ikke ventetid for alvorlig syke barn i Norge og utgifter til alle under 12 år dekkes i sin helhet av det offentlige.

Forsikringsideen som sådann er genial. Vi betaler alle inn et mindre beløp. Når så ulykken rammer de få, bidrar alle i spleiselaget for å dekke de uforutsette utgiftene. Dette er trygt og effektivt. Skadeforsikring i personmarkedet betjenes i sin helhet av private selskap. Vi forsikrer bil og båt, bolig og innbo med den største selvfølgelighet, de fleste av oss. Og det er i det store og hele bra for oss alle.

Kontraster
Velferdsstaten er det offentliges forsikringsordning. Ulike trygder og pensjoner, sosialhjelp og diverse stønader utbetales ved bortfall av inntekt. Dessuten har alle i Norge krav på og tilgang på helsetjenester med ingen eller meget lav egenandel. Dette i sterk kontrast til land hvor et stort privat helsevesen er en viktig del av det samlede helsetilbudet, betalt av brukerne selv. I tillegg tilbyr private forsikringsselskap pensjons- og uføreforsikringer som et supplement til de offentlige ordningene. Nå i den senere tid har tilbudene om sykeforsikring både til voksne og barn også dukket opp.

Ikke trygd, bare forretning
Private forsikringsselskap står relativt fritt til å tilby forsikring av hva som helst, til hvem som helst. Men det må selvfølgelig være lønnsomt.
- Dette er ikke trygd. Det er forretning, som avdelingsdirektør Stein Kjennvold i Gjensidige sier når han kommenterer manglende forsikringstilbud for prematurfødte barn.


Les mer hos Nettavisen.


Kundegrunnlaget må være stort nok til å dekke utgiftene. Da er det om å gjøre å få så mange kunder som mulig, samtidig som man skygger unna risikokunder. Det er da problemene oppstår. For barn med økt risiko for sykdom får ikke tegne forsikring.

Minefelt
Da kan helseforsikring for barn fort bli et minefelt omdømme-messig. Nettsøk på barneforsikring avdekker nettopp det:
- Barn som ved fødselen veide under 1000 gram, får ikke forsikring, selv med legeattest på at de er helt friske.
- Barn som har vært henvist til PPT-kontoret (pedagogisk-psykologisk tjeneste) får ikke forsikring, selv om utredningen viste at det ikke var behov for tiltak.
- Barn med ADHD blir nektet forsikring.
- Barn med lese- og skrivevansker får ikke forsikring.
- Barn med Downs syndrom får ikke forsikring.

Siling av kunder
Foreldrene til disse barna blir opprørte og fortvilte. Det reklamen framstiller om et kriterium for å være gode foreldre blir snudd til en situasjon hvor barnet ikke blir verdsatt fordi det nektes forsikring. Forsikringsselskapene pådrar seg fort et omdømmeproblem gjennom en slik siling av kunder. Dessuten er dette uvant.

Både det offentlige helsevesen og trygdesystemet har hele tiden et forbedringspotensiale, på mange områder. Men en åpen sortering av pasienter i det offetnlige helsevesen opplever man heldigvis sjelden, før man beveger seg inn på dette forsikringsområdet. Problemet til bransjen er at man da møter kunder som er totalt uvant med at dette er butikk og ikke velferd. Reaksjonen blir deretter.

Vil ikke ta av
Noe stort marked for en helseforsikring er tvilsom. Selvfølgelig vil det alltid være en og annen familie med god økonomi som vil dobbelt sikre hvis barnet blir sykt. Men så lenge helsetilbudet for barn i Norge er så bra og helt gratis, vil neppe dette ta av. Markedet for forsikring mot uførhet og død er trolig større, fordi man her forsikrer forhold som ikke dekkes av folketrygden.


Motebransjens manglende miljøansvar

Av Marianne Aasen
- 14.des.2007 @ 09:34 - Kommentér
Miljøbevisstheten når nye høyder. Selv P4 prater om å ta personlig miljøansvar i morgensendingene sine. Men ikke alle er like ansvarsbevisste. Den kulørte presse lever godt på å innbille oss at vi stadig må ha nye klær, sko, vesker og annet tilbehør. Samtidig kaster Oslofolk 16 tonn klær i Fretex-containere hver dag.

Motejournalister er kanskje våre største forbrukerlangere. På glanset papir fristes vi til stadig nye innkjøp, under dekke av ordet mote. Omtale av alle produkter knyttet til utseende er deres nisje. Riktignok har både Henne og KK politisk bevisste redaktører gjennom Ellen Arnstad og Bente Egjar Engesland, som vet å fange opp det økte miljøengasejmentet på redaksjonell plass.

Men mote- og interiørstoffet er irriterende inspirerende for de fleste av oss. Og selvfølgelig fører det oss rett inn i butikkene, dyre og billige om hverandre. Saldo på kontoen eller kredittkortgrensa er eneste bremsekloss når reportasjene om de lekre klærne og det fristende tilbehøret lokker oss utpå for tilsynelatende å øke velværet gjennom kjøp av nytt selskapsantrekk til julebordet. Hvem tenker på CO2-utslippet i en sådan stund? Vel den ubehagelige sannhet er at kjøper du to nye klesplagg i måneden, bidrar du til utslipp av 500 kilo CO2 i løpet av et år. Det er like mye som en bil slipper ut på 250 mils kjøring (.pdf).

Motekarusellen går likevel stadig fortere. Butikkene nøyer seg ikke med nye klær i butikken i takt med årstidene lenger, dvs fire ganger årlig. Nå kommer nye varer ukentlig hos mange kleskjeder. Og kleskjedene har en enklere jobb takket være den kulørte presse.

Vel så viktig som klesprodusentenes reklamebudsjetter er omtalen i de såkalte damebladene. Eller i mote- og trend-magasinene, som de selv foretrekker å omtales som. Blader som Henne, Elle, KK, Vouge og Det Nye fungerer som selve bunnplanken i klesforbruket vårt. Det er her den snikende følelsen av at vi trenger nye klær kommer fra og ideen om at klærne i skapet er gått ut på dato.

Det spares ikke på noe i forhold til lekker tilrettelegging av produkter i ukeblader. Den dyktig utførte jobben gjøres av uavhengige trendeksperter og motejournalister som neppe kan beskyldes for å drive oppdragsjournalistikk for bestemte merkevarer. Men de er perfekte agenter for alle som har interesse av å selge mer. Motejournalister burde være de fremste til å ta miljø- og forbruksansvar. Men vi ser fint lite til det.

Hva er så farlig med det? Er ikke oljefyring og bilkjøring verre? Veksten i klesimporten til Norge har i løpet av de siste 14 år vært på 76 prosent. Samtidig er klær og sko nå reelt 43 prosent billigere enn i 1990. Og dette har store miljøkonsekvenser. Det handler både om at bomullsproduksjon krever mye vann og at bomull dyrkes der vann er et knapt gode. I tillegg bruker denne industrien store mengder sprøytemidler mot insekter som utgjør et alvorlig giftproblem lokalt. Og både produksjon av alle klærne, skoene og alt det andre, samt frakten av dette fra Asia til Europa, medfører store CO2-utslipp. At vi i tillegg kaster klærne lenge før de er utslitt medfører i tillegg et avfallsproblem.

Tre kilo bomullsforbruk i året er bærekraftig globalt. Nordmenn ligger på 15,7 kilo gjennomsnittlig. Vi har dermed en jobb å gjøre. Og motebladene bør ta sin del av ansvaret. Men tross den hyllest Al Gore og FNs klimapanel har opplevd i Oslo denne uka, ser vi neppe noen stor forbrukerendring med det alle første.

Desemberhandelen trolig vil resultere i en økning på rundt 7 prosent fra 42 milliarder kroner i 2006 til vel 45 milliarder kroner i år. 12,4 milliarder av dette er ren julehandel.

Følgende informasjon kan være nyttig før neste julestri starter: Seks av ti foretrekker et håndskrevet kort fra venner og kjente framfor en julegave om de fikk velge, i følge en meningsmåling som nylig er utført av TNS Gallup for Posten.

Kanskje det kunne inspirere ukebladene til artikler om at den enorme mengden julegaver vi gir hverandre egentlig er i ferd med å bli umoderne?


Les flere kommentarer hos NA24 her.

Heia Kristopher Schau!

Av Marianne Aasen
- 14.nov.2007 @ 13:29 - Kommentér
TV-kjendisen Jan Thomas sin advarsel mot å la kvinner amme fordi det påvirker utseende bekrefter hvor treffende Kristopher Schaus program «De syv dødssyndene» er. Programkonseptet er samfunnskritisk journalistikk av ypperste merke. Det burde få flere annonsører til å bruke TV 2 som kanal, ikke færre.

Schaus første program tok for seg forfengeligheten og hva skjønnhetstyranniet fører med seg av ulykke. Selvfølgelig opplevde TV 2 en storm av reaksjoner fra noen kristne grupper, samt oppfordring til boikott av annonsørene. Følgende sitat burde opprøre landets kristne langt mer enn at Schaus program: «Det er ikke vits i å ødelegge det Gud har gitt deg».

Coachen Jan Thomas i programmet «Top Model» bruker argumentasjon knyttet til Guds skaperverk mot at kvinner skal gjøre noe det mest naturlige i verden, nemlig amme sitt barn. Her insinuerer Jan Thomas at Gud har skapt kvinnen med bryster kun med tanke på et attraktivt utseende! Han tramper med dette rett opp i forfengelighetens tyranni som omgir oss alle og som skaper spiseforstyrrelser, psykiske problemer og en kraftig vekst i kosmetisk kirkurgi som klart har sine betenkelige etiske sider.

Et aktuelt eksempel er forsvarets mangel på kirurger i Afghanistan. Vel, man finner mange av dem på private klinikker omkring i Norge der man kan få større bryster, tynnere lår og færre valker i bytte mot en klekkelig sum penger.

Naturlig nok rykker kjente norske kvinner ut med treffende karakteristikker om hvor latterlig, tåpelig, uvitende og skammelig utsagnet er til Jan Tomas er. Det skulle bare mangle. Men hvor er reaksjonen fra de kristne? De som reagerer så sterkt på høstens mest omdiskuterte program; nemlig «De syv dødsyndene».

Schaus program er retter fokus mot et viktig kristent budskap, nemlig hva som defineres som synd. Og gjennom sine reiser i inn- og utland leter han opp eksempler på de syv dødsyndene.

Som en ekte performance-kunstner bruker han seg selv aktivt og lever seg inn i de til dels bisarre miljøene han opplever. Kristopher Schau er ekstremt selvoppofrende ved å sette seg og sin egen kropp i situasjoner som er direkte skadelig for ham, i den hensikt å fortelle oss noe om moral, normer og kontrasten mellom liv og lære. Og det gjør han uten å moralisere. På den måten når hans budskap fram til mennesker de fleste kristne menigheter i Norge bare kan drømme om å nå. At noen tar opp temaet synd i dagens samfunn og problematiserer det, burde bli møtt med heia-rop fra de kristne, ikke kritikk fordi de ikke liker uttrykksformen. Med unntak av kjendis-presten Einar Gelius, har svært få kristne støttet Schau.

At deler av kristenfolket oppfordrer til boikott er ikke uventet, dessverre. Men at annonsørene får kalde føtter er mer alvorlig. 20 annonsører har kontaktet TV 2 med ønske om ikke å bli koblet til programmet. Et slikt forsøk på redaksjonell styring av et medium gjennom pengemakt er ikke bra. Alle medier må stå fritt til å lage og sende de programmede de ønsker. Har avisen, tv-kanalen eller ukebladet en profil annonsøren ikke ønsker, står de selvfølgelig fritt til ikke å bruke annonsekronene sine der. Men når de i utgangspunktet har valgt TV 2 som en kanal, er valget tatt. Å la markedsmessige vurderinger spille inn på de ulike programprofilene og den journalistikken de står for, er på kraftig kollisjonskurs med det å ha en fri selvstendig presse.

Derfor bør ikke TV 2 la seg skremme. Dessuten bør selskapene vite at det finnes mange som mener det motsatte om programmene enn de godt organiserte reaksjonære kristne. Og vi kjøper også mat, hvitevarer og klær, og blir påvirket av reklame som alle andre.


Les flere kommentarer fra NA24 her.

Det store spleiselaget

Av Marianne Aasen
- 18.okt.2007 @ 12:17 - Kommentér

Norge kan aldri konkurrere med Bahamas eller Monaco om skattenivået. Om Norge mot formodning skulle forsøke seg på noe slikt, ville velferdsgodene forsvinne som dugg for solen. Den sammenhengen bør skattesutrerne ta inn over seg.


Skatt er et spleiselag og alle får igjen noe fra fellesskapet i løpet av livet. Betalt svangerskapspermisjon, gratis skole fra 6 år til og med universitetsnivå, gratis helsevesen med lave egenandeler, et omfattende trygdesystem ved sykdom og uførhet, eldreomsorg, snart full barnehagedekning, et offentlig pensjonssystem, osv.

Enestående i verden
Lista er mye lengre. Det finnes knapt noe land i verden, med unntak av våre naboland, som er i nærheten av å ha et så godt velferdssystem tilgjengelig for alle. Og dette klarer vi rett og slett fordi vi har et høyt skattenivå.

De som er kritiske til det norske systemet kan for eksempel gå og se Michael Moores siste film «Sicko». http://www.filmguiden.no/film.asp?id=3815. Den handler om 45 millioner mennesker i USA som ikke har tilgang på helsetjenester i verdens rikeste land; USA.
 
Moore var i Norge for å fange opp kontrasten, men situasjonen i norsk helsevesen var så lite troverdig fra en amerikaners ståsted, at det ble klippet bort. Systemet her var for bra. Nordmenn vet at alt ikke er bra på norske sykehus og i trygdesystemet, inkludert alle mine kolleger på Stortinget. Men det er så uendelig mye bedre enn i USA, samt mange andre land. Og det er blant annet fordi vi betaler mer enn amerikanerne i skatt.

Topper økonomiske ratinglister
Tradisjonelt har disse særtrekkene ved Norden blitt sett på som noe som svekker næringslivet. Men hvorfor topper da de nordiske landene mange økonomiske ratinglister?

Fordi det viser seg at den nordiske velferdsmodellen viser seg å gi konkurransefordel i en globalisert økonomi.

Land med trygge sikkerhetsnett gjør arbeidstakerne bedre til å takle omstilling, jobbskifte og hard konkurranse. Mange som ideologisk ligger langt unna sosialdemokratiet kan vise til tall som dokumenterer dette. Jo mer globalisert den internasjonale økonomien har blitt, dess høyere opp på ulike rangeringer har Norge og de andre nordiske landene kommet.

- Alle de nordiske landene slår EU-landenes gjennomsnittlige vekstrater.
- I World Economic Forums sin rapport om verdens mest konkurransedyktige økonomier er alle de nordiske landene med på topp 10.
- Økonomen Richard Florida har laget en indeks over hvilke økonomier som er best på kreativitet. Også her er alle de nordiske landene blant de ti beste.
- Deloitte Research har rangert landene etter deres evne til innovasjon og investeringer blant annet. Kun USA slår Sverige, Finland og Danmark.
- UNESCOS World Science report viser at når det gjelder attraktivitet for investeringer, kreativitet og velferd havner Norden på topp. http://www.unesco.org/most/wssr.htm.
 - Rapporten: «Norden som global vinderregion, På sporet av den nordiske konkurencemodel» underbygger dette. http://www.norden.org/webb/pressrelease/pressrelease.asp?id=1275


Kan bli bedre

Debatter om utformingen av skatter og avgifter hører hjemme i det politiske ordskiftet. Og fortsatt kan mye bli mer rettferdig og bedre. Men det blir en mangelfull debatt om man ikke ser på hva som er bra med et høyt nivå på skattene i Norge. I den sammenheng er det også betimelig å minne om at den rød-grønne regjeringen har lagt skattenivået på akkurat det samme nivå som den forrige borgerlige regjering mente var passe i 2004.

Skattetrykket er med andre ord ikke større nå enn da Høyre, Venstre og KrF regjerte med støtte fra Fremskrittspartiet.


Utspillet i  VG mot skipsreder Wilhelmsens sutring om skatt har avstedkommet en utflod av skjellsord fra anonyme debattanter på internett.  Til disse og andre som vil debattere dette videre har jeg dette å si: Få det ut! Det er helt i orden. Jeg har ingen illusjoner om at den nordiske modellen skal få hundre prosent oppslutning ved valg. At hundre prosent nyter godt av den, se det er en annen sak.


Mye makt til de få

Av Marianne Aasen
- 19.sep.2007 @ 13:01 - Kommentér

Det er ubalanse mellom dem som vet å bruke valgsystemet og de som lar være.

 

«Det kjedeligste med årets valg er at det ikke lenger går an å stryke kandidater. For det er morsomt!»

Etter mange uker land og strand rundt på valgkamp hørte jeg dette fra flere og flere jo nærmere valgdagen vi kom. De glemmer at de har masse makt ved å sette et lite kryss på lista si. Men skjøtter de den makta godt nok?

 
Selv om velgerne ikke lenger kan stryke, bestemmer de hvem som skal sitte i kommunestyret. Bortsett fra de forhåndskumulerte, er det antallet kumuleringer (ekstra kryss) og slengere (man påfører et navn fra et annet partis liste) som avgjør hvem det er som blir valgt ved komunevalg. De færreste vet nemlig ikke at navnelista under de forhåndskumulerte like gjerne kunne vært satt opp alfabetisk. Det er helt opp til velgerne hvem som kommer inn, plassering på lista har null betydning.  


Dette er i utgangspunktet bra. For listene settes sammen av partienes nominasjonsmøter. Og partiene har stadig færre medlemmer. Nominasjonsprosessene foregår derfor i en engere krets. Dette er ikke i tråd med de demokratiske idealer vi ønsker å leve opp til i et representativt demokrati. Muligheten velgerne har til å krysse av og slenge på politikere fra andre partier korrigerer dette. Men hva hvis det er visse grupper som systematisk benytter kumuleringsmuligheten, mens andre lar være?

 

La oss se på valgresultatet. Kvinnerepresentasjonen er lavere mange steder enn listene i utgangspunktet skulle tilsi, fordi menn er kumulert opp. I Bergen fikk Arbeiderpartiet inn 6 flere enn de forhåndskumulerte. Kun en av dem var kvinne. I Asker Arbeiderparti fikk man inn 4 flere enn de forhåndskumulerte. Alle menn. I tillegg gikk de to første varaplassene også til menn. I Finnmark er menn kumulert inn. Kvinnenavnene stod urørt.


Ved hvert kommunevalg hører vi om kandidater i oslopartiene fra innvandrermiljøer som deler ut ferdigkumulerte lister i sine egne etniske miljøer. De fleste vil mene at det er å gå for langt, men det er ikke forbudt etter valgloven.

Både denne metoden og helt legitim grasrotvalgkamp har fått mange innvandrerer mye høyere opp på listene enn de plassene de var tiltenkt. Andre eksempler er fagforeningsrepresentanter og homofile som via sine nettverk har blitt kumulert inn på sikker plass.

 

Likestillingsombud Bente Gangsås sin brannfakkel om at man ikke burde stemme fram hvite, heterofile, middelaldrende menn, skapte furore. Og med god grunn. For utsagnet er diskriminerende i seg selv. Dessuten burde hun ikke bekymre seg for innvandrerrepresentasjonen. De er på full fart inn i norsk politikk, takket være kumuleringssystemet som de vet å bruke. Og i de større byene er det en fordel å være homofil. For de har gode nettverk omkring seg. Kvinnerepresentasjonen er mer bekymringsfull. Fordi vi vet at politisk standpunkt også handler om hvem man er og hvor man står i livet.

Småbarnsforeldre i politikken har vært viktig for å få fart på barnehageutbyggingen. Om mor eller far er fra Ap eller Høyre spiller da mindre rolle.


Kumuleringsmuligheten er problematisk for dem som mangler et organisert nettverk eller

eller er for sjenert til å si : Stem på meg! Stem på meg! til alle man møter. Hvis vi på den måten mister mange dyktige, motiverte politikere så er ikke det bra for alle de små lokalsamfunnene.

 

Skal vi ha et system med slengere og personstemmer er det nødvendig for demokratiet at alle som vil inn i kommunestyret driver sin egen personlige kampanje. For nå er det en ubalanse mellom dem som vet å bruke systemet og de som lar være.


Ditlev-Simonsen tok en Salander

Av Marianne Aasen
- 22.aug.2007 @ 10:36 - Kommentér
Skatteskandalen som nå preger årets valgkamp er som tatt ut av en velskrevet politisk thriller. Hemmelige kontoer i Sveits, bitre skilsmisseoppgjør, tragisk sykdom og død som så fører til ulovlige disposisjoner av en meget respektert politiker, er ingredienser man oftest leser om i romaner.

Salander gjorde det samme
Hemmelige kontoer i Sveits er for eksempel en viktig brikke i den svenske krimforfatteren Stig Larssons supersuksess. Romanfigur Lisbeth Salander gjorde akkurat det samme som Oslos ordfører. Ved god hjelp av sveitiske banker ble hun rik og mektig. Men til forskjell fra Ditlev-Simonsen beholder hun sin moralske patos tross lovbruddet.

Krimleseren heier på Salander. Sympatien med Per Ditlev-Simonsen er ikke tilsvarende høy.

Forskjellen er at Salander lurer pengene fra en kriminell forretningsmann og bruker dem på å bekjempe menn som hater kvinner. Hun er som Pippi Langstrømpe. Pengeveska er byttet ut mot hemmelige kontoer i Sveits. Og de som er slemme mot dem som er mindre og svakere enn seg, får som fortjent. Og det liker vi.

Tillitsbrudd
Per Ditlev-Simonsen-saken handler derimot om et tillitsbrudd mellom en folkevalgt og velgerne på kanskje den viktigste arenaen i politikken; skatt. Kanskje en av de viktigste grunnene til at Norge er et av de beste og mest velfungerende land å bo i, er aksepten for at alle betaler inn til fellesskapet, mot at det ytes tjenester tilbake i form av utdanning, helsestell, eldreomsorg, veier, forsvar og politi, osv.

Så er det ulike politiske syn på hvor mye skatt vi skal betale, hvordan den skal fordeles og hva pengene skal brukes til. Men det er en annen historie. Skal dette systemet være bærekraftig, må den jevne borger ha tillit til at alle behandles likt, fattig som rik, mektig som avmektig. Det er dette tillitsbruddet som gjør at saken blir så alvorlig.

Alvorlig
Hemmelige kontoer i Sveits er dessuten mer alvorlig enn en svart dagmamma, selv om hun også begår et lovbrudd. Erna Solbergs sammenligning står seg ikke. Skatteparadisene med hemmelige bankkontoer er med på å sikre den svarte, kriminelle økonomien gode levevilkår. For i tillegg til å unndra skatt er det ingen i Sveits som spør hvor pengene kommer i fra.

Hvis en lønnsmottager plutselig setter store summer inn på sin bankkonto i Norge har norske banker varslingsplikt til myndighetene. Det er et meget viktig virkemiddel i kampen mot hvitvasking av penger fra kriminell virksomhet som narkotikasmugling, menneskehandel og prostitusjon, store ransutbytter osv.

Etter 11. september 2001 har lovverket blitt ytterligere skjerpet som et ledd i kampen mot terror. Derfor har EU blitt stadig mer pågående i sitt press mot Sveits om å endre sin praksis med hemmelige bankkontoer. Et arbeid Norge støtter fullt ut. Også Høyres tidligere finansminister Per Kristian Foss hadde en aktiv politikk på dette.

Da sier det seg selv at det er en umulighet for en framstående politiker å benytte seg av et slik system som undergraver den hvite økonomien og skattemoralen i land som aktivt bekjemper økonomisk kriminalitet.

Ille for gjeldsslaver
Det er likevel en gruppe mennesker i Norge som jeg vet synes denne saken er ekstra ille. Og det er dem som er blitt gjeldsslaver til staten etter at de slurvet eller droppet selvangivelsen, ble skjønnslignet og så sakte men sikkert ble viklet inn i et økonomisk mareritt som har ruinert dem.

Finansdepartementet og skattedirektoratet har gjort mange forbedringer i sine rutiner som gjør at vi neppe vil se mange slike saker i framtida. Men det er mange som har hatt tunge og krevende saker gående med sitt ligningskontor. Og de fikk verken fri fra jobben eller annen støtte i vel så krevende situasjoner som den familien Ditlev-Simonsen er i.

Jeg er redd den gruppa har grunn til å være enda sintere enn mange andre for denne triste skatteskandalen.

Sommerferie: endelig møtefri!

Av Marianne Aasen
- 27.jul.2007 @ 12:03 - Kommentér
Norge tar kollektivt sommerferie i juli. Vi fråtser i feriens gleder, og en deilig bonus er at med ferien får vi også møtefri. Hurra!

For i Norge sitter vi i møter elleve måneder i året. Uansett hvor man jobber, med unntak av de i produksjonslinja som krever menneskelig tilstedeværelse, sitter Norge i møter.

Omkring i landets kommuner, i fylkene, i staten er møtene hyppige. Offentlig sektor er full av koordineringsmøter, oppklaringsmøter, informasjonsmøter og ansvarsfordelingsmøter. Men tro ikke at en jobb i det private næringsliv fritar en fra all kjedelig møtevirksomhet. Det er mange rundt omkring i oljeselskaper, avisredaksjoner, teknologiselskaper osv som er i møter hele dagen, for så å jobbe om kvelden på hjemme-pc, etter at ungene har lagt seg. De uten familie blir værende på kontoret etter arbeidstid, slik at de får jobbet. Møtekalenderen fylte jo opp all arbeidstida. Så da må jobben gjøre resten av døgnet.

Som politiker er møter selve jobben. Det er møter fra morgen til kveld. Men i motsetning til de fleste andre arbeidstakere, måles vi i forhold til hvor ofte vi møtes. For når ikke Stortinget har møter i Stortingssalen er den generelle oppfatningen at vi ikke jobber. Det er møtene som avholdes under bildet fra Eidsvoll fra 1814 som er eneste godkjente arbeidstid. At stortingspolitikere reiser med komiteene, er delegater i internasjonale organisasjoner, deltar på seminarer, driver valgkamp og møter velgere når vi ikke er i Stortingssalen, gjelder ikke. Politikere har sommerferie fra 20. juni til 1. oktober, for da har Stortinget møtefri. Dermed basta.

Mon tro om ikke denne oppfatningen er i ferd med å spre seg. At det på mange arbeidsplasser finnes en opplevelse av at møter per definisjon er produktive. Det er i tilfelle en stor misforståelse. Det må stilles krav til møter som til alt annet. Og en god, bestemt men effektiv møteledelse er en undervurdert egenskap. For klart vi må ha møter! Men hvorfor varer de ofte en time? Hvorfor må alle komme til orde? Hvorfor blir det betraktet som udemokratisk med begrenset taletid eller krav om saklighet for dem som tar ordet? Hvorfor mangler mange møter et godt gammeldags sakskart? Og hva gjør en så, om man jobber er sted med en elendig møtekultur som sluker tid og virker demotiverende? Ikke noe enkelt tema å ta opp verken med ledelsen eller fagforeningen, de fleste steder.

Aftenposten intervjuet for flere år siden utenlandske arbeidstakere om hvordan det var å jobbe i norske bedrifter. De nøt ledere som ikke var så autoritære, men undret seg svært over all den tiden man satt i møter.
-Ikke rart dere må ha innvandrere til å kjøre trikker og busser, slik at dere kommer dere fra det ene møtet til det andre, var den kvikke kommentaren fra en iransk oljeingeniør.

Men nå er det sommer. Og møtefri. Nyt det, både dere som har ferie og dere som jobber og som får så mye mer gjort, siden de fleste av dem dere pleier å gå i møter med, har ferie.

Se opp for vognmafiaen

Av Marianne Aasen
- 27.jun.2007 @ 13:05 - Kommentér

Alle barn er ikke født like. Noen kommer til verden omgitt av babyutstyr for 50 000 kroner. Barnevogna er statussymbol og er et virkemiddel som konkurrerer med Facebook i å få de rette kontaktene.

Etter å ha lest Dagens Næringsliv sist lørdag vekkes Frogner-fruen til live igjen, i en moderne drakt.

Denne uka skal de vise fram designvognene for likesinnede i Frognerparken. Barnevognmafiaen skal ha treff.

Det høres ikke ut som noe trivelig sted å være for de av oss som har holdt oss til en Simo-vogn eller Emmeljunga, gjerne kjøpt brukt.  For dette handler om barnevognen Bugaboo Cameleon, stelleveskene Fleureville eller Skip Hop Duo Canvas Diaper Bag, badebaljen Tummy Tub, spiseposen Baby Safe Feeder (hva bruker man den til?), babyslyngen HipSeat og bilsetet Acta Graco Cosmic XTP. Merkevarene og statussymbolene har inntatt babyproduktene og i Dagens Næringsliv sin artikkel fikk man innblikk i hvordan en egen subkultur har oppstått rundt trendy babyutstyr.

De med samme trendriktige utstyr hilser når de møtes trillende med babyen på Frogner, ikke ulikt motorsyklister som krysser på landeveien.

- Vi kjenner hverandre igjen på uniformen, sier Susanne Vøiby til DN, som forklarer oss at å arve ikke går lenger.
- Man kan jo ikke gå rundt med en Opel når alle andre har Rolls Royce, fortsetter hun. Og mener det er unaturlig å legge Gucci-veska i skapet, for å bytte den ut med en nedslitt stelleveske når markedet tilbyr noe annet.

Dette får den ekstravagante Valentiner-festen på Grand Hotell, som Ingeborg Sørensen arrangerte for noen år tilbake, til å blekne. For den samlet tross alt inn penger til veldighet! Statusjag, materialisme og luksusforbruk uten blygsel er verdt nesten fem sider lørdagsreportasje i DN.

Hvorfor det egentlig? Hva er galt når kvinner blir opptatt av merkevarer og kvalitet på samme måte som menn alltid har vært av de nyeste båtene, syklene eller skiene? Hvorfor kan ikke kvinner dyrke babyutstyr når menn dyrker biler? Og hva har andre med å legge seg opp i hva folk bruker penger på?

Svaret ligger kanskje i at en såpass ressurssterk gruppe som representerer en så synlig subkultur må tåle lit oppmerksomhet omkring en livsstil som utfordrer. Her er fem argumenter for hvorfor dette ikke er så greit:

 

Fattigdom-argumentet
Over en milliard mennesker lever for mindre en dollar dagen. Mange av disse er barn og mangler det mest grunnleggende som trygge hus, skolegang, rent vann, nok mat og tilgang på helsetjenester. Kontrasten til babyene på Frogner blir grell.


Miljø-argumentet
Vi bruker for mye av jordas ressurser, som om vi hadde minst tre kloder å ta av. Og vi slipper ut for mye CO2 til at naturen klarer å håndtere det. Resultatet er global oppvarming. Ett av hovedproblemene er at vi som lever i materielt velstående land kjøper og kaster for mange ting. Vi bruker for mye energi, både gjennom eget strømforbruk og gjennom vår enorme etterspørsel. Babyutstyr til 50 000 kroner er langt mer miljøskadelig enn arvet tøy og en pent brukt vogn. 

Lykke-argumentet
- Det bare føles godt å ha det siste og beste, sier en av mammaene. Sikkert. Men alle undersøkelser omkring lykke og velstand viser at nordmenn ikke har blitt lykkeligere de siste tjue årene.  Vi var like lykkelige den gang vi arvet barnevogner fra hverandre alle som en. All forskning på temaet lykke viser at man får økt lykke til et visst materielt nivå. Så stagnerer opplevelsen av lykke. Forskere vet at å vise omsorg for medmennesker gir mer varig lykke enn å kjøpe ting.

Fråtse-argumentet
En av de syv dødssyndene er fråtsing. I mat, sex, materielle goder eller hva det måtte være. Å kjøpe Burberry-klær i størrelse 68 er sløsing. Babyer vokser fort ut av klær og babyklær blir aldri utslitt, selv ikke de billige i dårlig kvalitet. Så hvorfor dynge på med masse ting babyen ikke trenger eller knapt rekker å bruke?

Kvalitets-argumentet
Det kan hende mødrene har noe å fare med i forhold til kvalitet og trygge produkter. Men over et visst prisnivå er det marginale, om noen, forbedringer å spore på kvalitet. Det nest beste barnesetet er så bra at det svarer seg ikke å bruke mye tid på finstudier av hva som er det aller beste.

Til barnas beste?
De som jobber med barn er krystallklare på hva norske barn trenger mer av: de trenger mer mosjon, sunnere mat og mer tid med mor og far, ikke minst når de vokser seg større. Det er ikke dårlig kvalitet på sikkerhetsutstyret som truer norske barn, for å si det forsiktig. Men at de får bevege seg fritt, får sunne matvaner og masse kjærlighet.

 

Men Bugavoo-eierne har sikkert tegnet fadderskap hos Plan eller Redd Barna slik at avlaten er betalt. De som handler på Jacadi i Bogstadveien er nok støttemedlemmer hos Bellona og kjøper CO2-kvoter hver gang de skal fly. De som har lukkbare Razbaby-smokker er trolig også besøksvenn i et fengsel eller flyktningguide i regi av Røde Kors. Og det er neppe disse mødrene helsesøstrene tenker på når de ser at barna av café-generasjonen ikke krabber og beveger seg nok.

 

Valgundersøkelser i Norge hadde tidligere en rubrikk hvor man skulle krysse av for hvilken del av befolkningen man tilhørte: Arbeiderklassen, middelklassen eller overklassen. Ingen tilhørte overklassen, så man kuttet ut svaralternativet. 

Norge anno 2007 tyder mer og mer på at overklassen er tilbake. De triller omkring med Bugavoo-vogn i de gatene hvor den gamle norske overklassen fantes for mange år tilbake.


Sykkeldop og innsidehandel like råttent

Av Marianne Aasen
- 31.mai.2007 @ 15:49 - Kommentér
 Innsidehandel i et finansmarked og omfattende dopingmisbruk i sykkelsporten fungerer likedan: ødeleggende for tilliten og interessen, være seg for børsen eller Giro d' Italia. De skadelidende etter slike skandaler er langt flere enn juksemakerne selv.  

Helgas store snakkis var Kurt Asle Arvesens fatale uttalelser hvor han sammenligner det å kjøre for fort med det å dope seg. Han har beklaget uttalelsen i ettertid. Og når sant skal sies er det selvfølgelig langt verre det Bjarne Riis gjorde og innrømmet; han dopet seg da han vant Tour de France i 1996. Men det urovekkende med uttalelsen viser at holdningene kanskje ikke er som de bør være i sykkelsporten. For doping er juks. Den beste vinner ikke. Vi som ser på blir lurt. Alle har visst ikke skjønt det. 

 Samtidig som sykkelsirkuset kruser omkring i Italia, og vi er uvitende om hvor mange av dagens syklister som er dopet, har Rune Brynhildsen de siste ukene stått på tiltalebenken anklaget for innsidehandel. Økokrim la fredag ned påstand om to år og åtte måneder i fengsel. Samtidig foregår det nå en omfattende etterforskning mot Meglerhuset Pareto og den tidligere supermegleren deres, Per-Robert Jacobsen.

Også han er i søkelyset for innsidehandel.  Kredittilsynet og Økokrim varsler nå flere og mer alvorlige innsidesaker i tiden som kommer. Syklistene jukser. De innrømmer det på den ene pressekonferansen etter den andre. Nå er det mange av oss som lurer på hvor mange som jukser i det norske aksjemarkedet og i de norske meglerhusene.
De står neppe åpnet fram på pressekonferanser. Om Brynhildsen og Jacobsen er skyldige eller ikke, avgjøres av domstolene. Men det er viktig for tilliten til Oslo Børs at Økokrim lykkes med domfellelse i en eller flere saker. Innsidehandel er en form for økonomisk kriminalitet som er alvorlig. Det å selge eller kjøpe verdipapirer basert på informasjon som både er hemmelig og kursdrivende, er ulovlig. Man svindler andre aktører i markedet, og bidrar til at markedsplassen, det vil si Børsen, undergraves. Det kan ha store samfunnsøkonomiske konsekvenser.

For at Oslo Børs skal være attraktiv må all relevant informasjon tilkomme alle. Omfattende innsideinformasjon skremmer bort utenlandske investorer. Det finnes nok av andre interessante investormiljøer andre steder i verden, om lukta av hemmeligstemplet informasjon blir for stram. Oslo Børs slet med tilliten på slutten av nittitallet. Det er tragisk om dette igjen skulle bli tilfelle.

Skremmes investorer over i andre markeder, taper norske børsnoterte selskaper. Norsk næringsliv og norsk økonomi blir skadelidende. Derfor er det bra at Økokrimsjefen Einar Høgetveit ser på innside handel som et alvorlig problem. Han tror dessuten straffene vil bli betydelig høyere, i tråd med de signaler Høyesterett har gitt. Til Dagens Næringsliv sier Høgtveit at hans oppgave er å skape frykt. Det er fristende og lettjente penger vi snakker om. Opplever meglerne og andre som sitter på sensitiv dokumentasjon at sjansen er stor for å få Kredittilsynet og Økokrim på nakken, så lar man være.

Sykkelsporten trenger dopingjegere som er like nådeløse som Økokrimsjefen. Hvis ikke gidder vi ikke se på sykkelrittene lenger. Med publikum forsvinner sponsorene. Med sponsorene forsvinner pengene. Da rammes ikke bare de som jukser, men en hel idrett.   

Fem bud til kvinner som vil være likestilte

Av Marianne Aasen
- 02.mai.2007 @ 14:45 - Kommentér
Det blir ikke full likestilling før jenter og kvinner tar fullt ansvar for egen økonomi. Kvinner må selv bygge opp egen formue, betale faste utgifter og eget forbruk. I dag lever for mange norske kvinner på menn og deres fetere lommebøker.

Menn tjener mer enn kvinner. Menn eier mer enn kvinner. Og menn jobber mer enn kvinner. Dessuten tjener kvinner fortsatt mindre enn menn i alle bransjer. Dette fordi det er langt flere kvinner enn menn arbeider deltid. Og fordi det er langt flere kvinner enn menn som arbeider i såkalte lavtlønnsyrker. Men det er også forsatt slik at kvinner som gjør samme arbeid som sine mannlige kolleger får mindre betalt.

Derfor er det bra at LOs leder Roar Flåten brukte 1.mai til å snakke om likelønn mellom kvinner og menn, og at han vil gjøre noe for dem som jobber deltid og ønsker å jobbe mer. Om ikke man klarer det nå, går det aldri. Mangelen på arbeidskraft er prekær. Samfunnet må jobbe for likelønn. Men vi kvinner må også skjerpe oss.

Alt for mange norske kvinner har et ubevisst forhold til personlig økonomi:
  • Vi velger utdanning og yrke uten å bry oss om til lønnsnivået. Det gjør få menn.
  • Vi er dårlige til å kreve når de personlige tilleggene skal deles ut. Det gjør menn.
  • Vi er elendige forhandlere på egne vegne. Gutta er langt bedre.

I tillegg går mange av oss rett i fella når vi finner en mannlig partner. Han betaler faste utgifter (huslån, billån, forsikring, strømregninga og kommunale avgifter). Hun betaler for mat, interiør, alle gaver til familie og venner, klær til ungene, og klær, sko og egenpleie til seg selv. I en del parforhold er i tillegg det personlige forbruket så stort at kvinnelønna ikke strekker til. Hødnebø-sofaen, Burberry-veska, spa-oppholdet og designklærne trekkes dermed rett fra partnerens konto.

Kvinner som venner seg til å ha et større forbruk enn de kan dekke selv, forblir avhengig av menn/mannen. Det skaper ufrihet som først og fremst blir et problem ved samlivsbrudd eller om partneren dør. Men det påvirker også likevekten i forholdet. Mannen vet han har makt i kraft av sine penger, jo mer avhengig kvinner blir av mannens økonomi. Men det er også mulig å snu det på hodet. Det må være sårende å oppdage at det er pengene som forklarer at de fortsatt er et par. Ingen av delene er fruktbart i et harmonisk parforhold.

Å sikre likelønn mellom kvinner og menn er myndighetenes ansvar. Men også partene i arbeidslivet må ha et solid fokus på dette i et land med fri forhandlingsrett mellom arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner. Likevel påligger et selvstendig ansvar på oss kvinner. Og mens vi venter at myndigheter og partene arbeidslivet skal få gått de lange skrittene det tar å sikre likelønn, kan vi kvinner starte med oss selv. Vi må i alle fall lære døtrene våre fem bud for økonomisk likestilling:

  1. Velg utdanning og yrke tilpasset eget materielt behov. Husk å ta med barn du skal forsørge i beregningen. Om du liker luksus bør det også medregnes.
  2. Betal månedlig din halvpart av boligen og eventuelle andre investeringer
  3. Del likt de løpende, faste utgiftene og betal eget forbruk selv
  4. Press på for en heltidsstilling om du er i deltid og vil jobbe mer, og lær deg å forhandle egen lønn
  5. Les deg opp på personlig økonomi. Nettsteder som Kvinnesiden.no og blader som Dine penger bør leses like ofte som Elle og Bonytt

Hvor er dama med fallskjerm?

Av Marianne Aasen
- 07.mar.2007 @ 16:08 - Kommentér
Hvem kjenner en kvinnelig toppleder med stor økonomisk fallskjerm, en gullkantet bonusavtale eller som har fått delta i den store utbyttefesten blant topplederne? Jeg kommer på mange mannsnavn, men ingen kvinnenavn. 

Det kan hende jeg har oversett mange eller kanskje media ikke har klart å avsløre dem. Men den mest sannsynlige forklaringen er nok at det ikke finnes kvinner som har sikret seg tosifrede millionbeløp gjennom alle disse belønningssystemene næringslivet klekker ut for sine egne toppfolk.

Dermed har vi nok et faktum som viser hvorfor det er fortsatt er behov for å markere 8. mars. Nå er ikke kvinners fravær blant lønnsadelen i Norge den verste form for kvinneundertrykking jeg kan komme på, for å si det forsiktig. Dessuten bør dette problemet løses med mannlig moderasjon, ikke kvinnelig grådighet. Men langt mer kvinneundertrykkende er vold mot kvinner i hjemmet, stadig flere voldtekter, ren diskriminering ved ansettelser, skjev fordeling av husarbeid, barnepass og omsorg for egne barn, for å nevne noe.

Men lønn er tall. Og tall kan ikke avfeies som ren synsning, slik mange gjør med en gang de hører ordet likestilling. Derfor gir lønnsstatistikk et godt bilde på hvor langt likestillingen egentlig har kommet. Kvinner tjener mindre enn menn, toppledere som vanlige lønnsmottagere. Kvinners samlede lønnsinntekt er 37 prosent mindre enn for menn.  Mye av denne forskjellen skyldes at mange kvinner arbeider deltid. Men om man tar hensyn til arbeidstid og beregner lønn per årsverk eller timelønn, tjente kvinner i gjennomsnitt om lag 15 prosent mindre enn menn. Lønnsgapet er større i privat sektor enn i offentlig sektor. I privat sektor utgjør kvinners lønn 84 prosent av menns lønn og i offentlig sektor 87 prosent av menns lønn.

Blant ledere er det også lønnsforskjeller. I bedrifter med over 250 ansatte tjener kvinnelige toppledere 79 prosent av hva menn tjener. Samtidig som vi ser at kvinners posisjon i arbeidslivet nærmer seg de posisjonene menn har, er det få tegn til at kvinners og menns lønninger nærmer seg hverandre. Dette til tross for at omtrent like mange kvinner som menn har høyere utdanning og er i lønnet arbeid.  

Den viktigste forklaringen til at lønnsgapet er såpass stort, skyldes at vi har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked og at det fortsatt finnes typiske kvinne- og mannsdominerte yrker. Og det deprimerende er at jenter fortsatt ukritisk velger blant få yrker, med gjennomgående lav lønn. Gutter velger blant langt flere yrker som er lønnet høyere. Ikke så rart, siden gutter er mye mer fokusert på høy lønn. Og det er ikke noe kritikkverdig i det. Snarere tvert imot bør jenter lære av sine klassekamerater, og søke utdanning som gir dem høyere lønn. De færreste av disse jentene vet dessuten at det er mindre fysisk krevende å jobbe på en av Norske Skog sine fabrikker enn på et sykehjem med tunge løft. I tillegg er det langt bedre betalt. Likevel gjør de det ikke. Fordi produksjonsarbeid i industrien tradisjonelt er typiske mannsyrker. Skal vi få gjort noe med ulikhetene i lønn må kvinner og menn fordele arbeidsoppgavene mellom seg bedre, både i arbeidslivet og i hjemmet.


Og om mannlige toppledere viser moderasjon og kvinner søker seg til mannsdominerte godt betalte jobber, vil gapet i lønnsforskjellene minske. Da vil vi bevege oss sakte mot et mål om likelønn.
 
Når målet er nådd har vi en grunn mindre til å markere kvinnedagen. Det blir nok dessverre lenge til.

 

EU ? den som egentlig går foran

Av Marianne Aasen
- 08.feb.2007 @ 14:38 - Kommentér

For de av oss som stemte ja til norsk EU-medlemskap i 1994, blant annet på grunn av miljøpolitikken, fortonet forrige ukes miljødebatt seg som litt underlig. Hvorfor vil ikke en samlet norsk miljøbevegelse inn i EU der de store miljøsakene avgjøres?

 

Alt annet i norsk politikk kom i skyggen av Bjørnøy-debatten: om Norge skal følge EU og forplikte seg til 20-prosent kutt i CO2-utslippene. Om Bjørnøy har regjeringen bak seg eller ikke, lar jeg ligge her. Vel så interessant er hva debatten viser om vårt forhold til EU.

 

Diskusjonen om kutt i CO2-utslipp går rett inn i kjernen av to myter mange i Norge trives godt med. Det ene er at Norge er et miljøpolitisk foregangsland rent generelt. Det andre er at Norge har bedre miljøpolitikk enn EU. Begge deler er feil.

 

Mange land fører i dag en bedre miljøpolitikk enn Norge. Dem bør vi lære av. For eksempel Sverige. Og EU som organisasjon er ofte mer radikale i miljøspørsmål enn Norge. De som i 1994 så for seg Norge som et miljøfyrtårn, bør tenke over følgende: Mellom 80 og 90 prosent av norsk miljølovgivning kommer fra EU via EØS-avtalen. Det er EU som forsyner Norge med miljøbestemmelser, ikke omvendt. Norge utfordres av EUs miljøinnsats, og får faktisk noe å strekke seg etter. Dessuten sikrer likt regelverk at ikke miljøsinkene får en konkurransefordel, internt i Europa om ikke annet.

 

Dernest bør fyrtårntilhengerne tenke over hvem det er som påvirker hvem. Er det Norge som får verden til å kaste seg over ambisiøse klimamål? Eller er det EU som forsøker å få resten av verden med på ambisiøse tiltak, inkludert Norge?

 

Det meste av miljøpolitikken er av internasjonal karakter. Klimatrusselen er global. Det samme er nedbrytingen av ozonlaget. Svovel- og nitrogenutslipp er av regional karakter, norske utslipp havner i våre naboland. Og den største kilden til miljøforstyrrelser, nemlig økonomisk aktivitet, foregår i globale markeder med globale spilleregler.

 

Derfor er en så omfattende, forpliktende og mektig sammenslutning som organisasjonen EU et avgjørende politisk verktøy for om vi klarer å løse klimaproblemene. Det er synd vi ikke har et FN som er like sterkt. Hva Norge velger å gjøre i det store og hele blir av mindre betydning enn hva EU får til blant sine medlemsland. Derfor bør enhver ambisiøs miljøpolitiker ha politisk makt i Brussel øverst på ønskelista til jul. Fordi det er så mye mer viktig at EU lykkes enn at vi nordmenn klarer våre forpliktelser. Det er avgjørende at EU klarer å gjennomføre store CO2-kutt. Men vel så viktig er jobben med å overtale de store økonomiene i verden; særlig USA, Kina og India. Det er ingen andre enn EU som er sterk nok i de samtalene der, lik det eller ikke.

 

Jeg håper det er bred enighet om at også Norge må ta sitt ansvar i form av CO2-kutt. Men vi hadde tatt enda større ansvar om vi deltok aktivt på den politiske arenaen hvor hele Europas miljøpolitikk utformes. Det er ingen i EU-landenes hovedsteder som sitter og følger Stortingets spontanspørretime eller andre norske talerstoler for å få miljøpolitisk inspirasjon eller drahjelp. Vi må sende politikerne våre til ministerrådsmøtene, EUs toppmøter og til Europaparlamentet. Det er der Europas miljøpolitikk avgjøres, og i samme slengen vår egen, siden vi er med i EØS. Også klimakvotespørsmålet.

 

I den norske debatten kunne det virke som om EU allerede hadde bestemt seg. Det har de ikke. Det er kommisjonen i EU som foreslår 20 prosent CO2-kutt. Så er det opp til EUs politikere å ta beslutningen og naturlig nok vil det bli en kamp mellom ulike interesser, som i Norge. Der burde vi hatt miljøengasjerte nordmenn.

 

Klimatrusselen er alvorlig og jeg er av dem som er glad for et miljøpolitisk kappløp både mellom land, mellom ulike partier og politikere. Det være seg om man vil ha Norge inn i EU eller ikke.

Men det må oppleves som underlig for mange av dem som i 1994 agiterte så voldsomt mot EU av miljøpolitiske grunner, å være vitne til nok en gang at EU setter seg i førersetet i klimapolitikken.


Dagens fjortiser vil ikke bli ingeniører

Av Marianne Aasen
- 10.jan.2007 @ 14:08 - Kommentér
Dagens unge blir dårligere og dårligere i matematikk. Interessen for naturfag blir stadig mindre. For Norge som nasjon er det dårlig nytt får vi til stadighet høre. Men realfagene kan takke seg selv. De følger ikke med i den kulturelle og mediestyrke virkeligheten og framstår i deg som lite attraktive for fjortisene.

Vi må slutte å skylde på slappe ungdommer som ikke orker matte på skolen. Jeg tror heller ikke dette skyldes at vi har en offentlig skole i Norge. Fagene makter ikke å gjøre seg attraktive, verken på skolen eller som aktuelle yrkesvalg.

De som tror sviktende mattekunnskaper handler om at Norge mangler et elitetilbud á la Norges Toppidrettsgymnas innen realfag er på et sidespor. For barn og unge liker Newton og Schrödingers katt på TV, selv om de misliker naturfag og matte. Og en eliteskole med et par hundre plasser hever ikke landsgjnnomsnittet.

Stivnet
Jeg tror det handler mer om at de tradisjonelle fagene som matematikk, fysikk og kjemi har stivnet både i måten elevene møter fagene på skolen og i de forestillingene ungdom i dag har om hvilke yrker man kan få om man fordyper seg i naturfag.

Hva drømmer dagens unge om i Norge anno 2007? De vil jobbe i skapende og selvrealiserende yrker innen media, kultur, de vil redde verden eller ta utdanning som de vet gir gode lønninger. Ungdom vil bli kjendiser, idealister eller rike, alt etter som hvilke verdier de selv står for. Det er liten plass til realfagene i dette bildet. Ingeniøren må vike for interiørdesigneren. Journalistikk er lang mer populært enn å gå på NTNU. Adjunkt med realfagskompetanse er mindre attraktivt enn å være aksjemegler.

Fantastiske muligheter
Dagens ungdom har fantastiske muligheter. Man kan leve av å være fotballspiller eller musiker. Før var dette en hobby man hadde ved siden av jobb. I dag lever flere og flere av å drive med det de liker aller best. Idealene har dessuten skiftet. Før bygde man landet, ingeniøren hadde solid status.

I dag underholdes vi, om ikke til døde, så i hvert fall såpass mye at det har utviklet seg en industri med mange arbeidsplasser. Og den vakre, rike og vellykkede kjendisen er idealet.

Dagens ungdom vet også at de er særdeles attraktiv arbeidskraft. Det er nemlig mangel på folk i de fleste yrker, i de fleste bransjer. Slik vil det fortsette. Og da er det ikke unaturlig at motivasjonen til å pugge kjemiske formler og algebra er større i et fattig, overbefolket land som Kina. I et velstående land som Norge spiller liten rolle hvilken karakter man har i matematikk når man vil jobbe innen media, og helst på TV.

Nye motivasjonsfaktorer
Faktorene som skaper motivasjon forandrer seg med tid og sted. I land hvor bare noen få får muligheten til å gå på skole, er drivkraften for å lære nettopp at utdanning er et sjeldent gode. Situasjonen er en ganske annen i dagens Norge, og elevene har helt andre krav til skole og undervisning.

- De unge vil brenne for det de gjør, og bruke evnene og interessene sine, sier Camilla Schreiner. Hun vet hva hun snakker om. Hun har nylig tatt doktorgrad på å finne ut hva elevene selv mener om naturfagene. Hennes tilnærming var å fokusere på hva som gjør fag og yrker attraktive for ungdom.

Camilla Schreiner deltok i forrige uke på NHOs årskonferanse hvor hun i klartekst påpekte at bedrifter som Mesta og Aker i liten grad appellerer til unge, idealistiske og skoleflinke jenter i sin måte å presentere seg selv på, blant annet i reklamefilmer. Barske menn i kjeledress er ikke fjortisenes forbilde. De fleste i salen tok poenget. Men det gjenstår å se om norsk næringsliv evner å gjøre seg attraktiv.

Schreiners oppskrift var klar. Markedsfør dere mer som verdibaserte fag og yrker. Særlig mange jenter og kvinner vil jobbe med yrker som gir mening, ar hennes budskap. For egen del mener jeg de også bør fokusere på å være en arbeidsplass hvor det er plass til å være småbarnsmor med fleksibel arbeidstid og goder som barnehager og barnepass som en del av frynsegodene.

Den ingeniørbedriften som i tillegg klarer å vinne de høyt utdannede, til dels oversette flerkulturelle vi har mange av i dette landet, vil kunne stikke av med flere kloke hoder enn de som fortsetter å overse innvandrere og glemmer at det er jentene som har de beste karakterene på skolen.


Høyere rente - bedre enn alternativet?

Av Marianne Aasen
- 13.des.2006 @ 09:47 - Kommentér
Høyere rente er en ingen god nyhet. Med unntak for dem som har penger i banken vil de fleste mislike at det koster mer å låne penger. Men kanskje nettopp en svak renteøkning nå, er bedre enn alternativet.

Mange økonomer mener at renta er på vei opp.

LES MER: Bombesikre på rentehopp 

Ikke overraskende
Grunnen til dette er at det går godt i Norge. Veksten er høy og arbeidsledigheten er rekordlav. Det er skrikende mangel på arbeidskraft. Og i Dagens Næringsliv denne uka kunne vi lese om byggenæringen som ikke bare mangler fagfolk, men også stål, sement, betong og isolasjon.

Boligprosjekter skrinlegges på grunn av kapasitetsproblemer. Da er det ikke overraskende at Norges Bank mener det ikke lenger er nødvendig å stimulere økonomien ved å gi billige lån. Også i våre naboland og hos våre handelspartnere opplever man en renteoppgang grunnet økt vekst og tiltagende press i økonomien.

 Økonomisk krasjlanding
Renta har vært historisk lav i flere år, både i Norge og hos våre handelspartnere. Flere lavprisland har gjort sitt inntog på verdensmarkedet og presset prisene ned. Blant annet ble Kina med i WTO i 2001, og bidro til reduserte priser verden over. Det vet alle som handler klær og elektronikk. Og dette medvirker til at vi også i år vil bruke mer penger på julehandelen enn året før, som var et rekordår.

Hvis renta ikke økes forsiktig nå er det fare for en økonomisk kræsjlanding en eller annen gang i framtida. Hvis det samme lave rentenivået fortsetter, kombinert med rekordlav arbeidsledighet, fører det raskt til pris og lønnsvekst. De mange små og store bedriftene som selger sine varer og tjenester til utlandet vil måtte ta høyere pris. Dermed priser vi oss ut av verdensmarkedet. Dette fører til økende arbeidsledighet i konkurranseutsatt industri. Og når ordrebøkene er tomme på Aker Stord så dempes etterspørselen fort hos den lokale bilbutikken, kjøpmannen eller eiendomsmegleren. Derfor er det tross alt bedre med en svak renteøkning nå, fremfor en storstilt arbeidsledighet senere.

Eller for å sitere Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom i First Securities og hva han sa til NA24 12. desember:

- Jeg vil ikke bremse økonomien for mye, men nå er veksten for høy, jeg vil ikke stoppe festen, jeg vil roe den ned, så vi kan nyte den lenger.


Vi er kikkere

Av Marianne Aasen
- 15.nov.2006 @ 12:43 - Kommentér
En dødssyk Sven O. Høiby selger aviser. Ekkelt, mener NA24s kommentator Marianne Aasen Agdestein.  

Den som lurer på hva vi alle sammen i sum er mest opptatt av, bør bare ta en titt på VGs førstesider. Norges største løssalgsavis vet hva folk flest vil lese om. I går var det en dødssyk Sven O. Høiby. Erkjennelsen av dette etterlater en ekkel følelse. 

På Sørlandet sykehus ligger kronprinsessens far alvorlig syk. Hvor syk han er, om han er dødssyk eller ikke, om han har mistet livsgnisten eller er ved godt mot, er vanskelig å vurdere for den jevne leser. Se og Hør har spekulert omkring sykdommen og fått kritikk for det. VG har vært på offisielt sykebesøk og fortalt kongeriket om besøket. Forsiden ble ryddet og tittelen var: ”Roser Mette-Marit og Haakon”.

Sven O. Høiby har satt norsk presse på harde presseetiske prøver siden han trådte inn i norsk offentlighet som nissen på lasset da Mette-Marit giftet seg inn i kongehuset. De prøvene har ikke alle bestått. VG er en av dem som har gått over streken. De var kloke nok til å innrømme tabben uforbeholdent. Det skjedde i 2003, da VG omtalte det dårlige forholdet mellom far og datter på førstesiden basert på en spørreundersøkelse. Avisen hadde spurt drøye 900 mennesker om de synes kronprinsesse Mette-Marit burde ta kontakt med sin far Sven O. Høiby. Utgangspunktet for spørsmålet var at Høiby ikke var invitert til kronprinsessens 30-årsfeiring.  Den gang ble det et voldsomt oppstyr omkring førstesiden og saken som sådan. Redaktør Bernt Olufsen beklaget skriftlig i VG dagen etter og innrømmet at de hadde begått et overtramp i forhold til en av de kongeliges privatliv.  

Året før raste også debatten omkring Sven O. Høiby. TV 2 påstod i en reportasje at Høiby stod på Se og Hørs lønningsliste og ble brukt som lokkedue slik at bladet skulle få tatt bilder av kronprinsparet. Selv ble TV 2 kritisert for å sende innslaget fordi intervjuobjektet var synlig påvirket av alkohol.

 - Det singler i glass både her og der, også i TV 2. Flere redaksjoner opptrer uverdig i forhold til Sven O. Høiby når han helt åpenbart er indisponert, sa generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund til Nettavisen den gang.

Sven O. Høiby og presseetikk har vært tema i mangt et debattprogram både før og etter disse historiene. Nå har kronprinsessen etter sigende vært på sykehuset og besøkt sin syke far. Det er dermed ikke grunnlag for å lage spekulative oppslag omkring et komplisert far-datter-forhold og hva det måtte bety når det nærmer seg slutten. I stedet får vi et intervju hvor Høiby tenker høyt om livet han har levd og hans medieimage. Og selvfølgelig tanker omkring døden.  

Det føles klamt å lese om det. Bedre blir det ikke etter å ha sveipet innom historikken omkring Høiby og de presseetiske debatter han har forårsaket. Og jeg er overbevist om at VG har vurdert intervjuet nøye opp mot Vær varsomplakatens punkt om hensynsfullhet:  


Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

 

Det er ofte denne paragrafen debatten omkring kronprinsessens far har handlet om. Og den er ikke mindre relevant når intervjuobjektet etter sigende ligger for døden. 


Men VG har neppe begått overtramp ut fra mediepraksis anno 2006. Det ekle med saken er bekreftelsen på at vi er en gjeng kikkere. Denne førstesida selger. Vi vil lese om Sven O.Høiby og hans ”spennende” liv, selv når han er dødssyk. De målbare salgstallene er beviset. Det gir grunn til ettertanke.

Plettfrie politikere

Av Marianne Aasen
- 18.okt.2006 @ 12:45 - Kommentér

Har vi bare plass til prektige politikere?

 

Spørsmålet er igjen aktuelt etter skandalene vi har sett med det svenske regjeringsskiftet. Og svaret er ja. I hovedsak.

 

Grunnen er enkel. Den politiker som har makt til å inndra skatter, fjernsynslisens eller avgifter, og dessuten har et solid maktapparat til rådighet for å forfølge den som sluntrer unna, må selv følge regelverket. Den som mener det motsatte, har dårlig vurderingsevne. Og en dyktig politiker kan mangle mye, men må ha en god vurderingsevne.

 

Mange har sterke meninger om hva slags bakgrunn politikere bør ha. Noen mener det er bra med lang utdanning. Andre mener man må ha ”skitt under negla” og holdt seg langt unna universitet og høyskoler. Jeg mener det spiller mindre rolle så lenge man evner å ta kloke beslutninger. Og kloke beslutninger kan hvem som helst ta, så lenge vurderingsevnen er velutviklet.

 

Cecilia Stegö Chilò viste dårlig vurderingsevne. Hun hadde åpenbart ment det var riktig å ikke betale TV-lisens. Inntil hun ble kulturminister. Hadde det vært tæl i dama hadde hun kuttet lisensen og bestemt at Sverige skulle avvike ordingen. Men hvor skulle hun da finne pengene til å finansiere Sveriges Televisjon? Et standpunkt som er morsomt for en liberalistisk ungdomspolitiker er ikke like festlig i møtet med virkeligheten. I stedet mistet hun tillit og legitimitet. Og ribbet for dette har ingen politiker noen framtid.

 

Situasjonen ble umulig for regjeringen. De fikk ikke arbeidsro. Skandalen overskygget alt og det ble umulig å nå gjennom med et politisk budskap. Jeg synes regelrett synd på statsminister Fredrik Reinfeldt som etter en suksessrik valgkamp gjennomlever dette marerittet. Den nye regjeringen har på kort tid sydd i hop ett nytt budsjett, men knapt noen har fått med seg hva slags politikk som ligger der. Det meste handler om tidligere synder. Synder som i hovedsak trolig er småbeløp, men som like fullt er en brutal beretning om at lovlig fattede vedtak ”struntar” visse ministere i. En statsminister kan ikke leve med at slike forhold overskygger regjeringens arbeid. Derfor har to ministere måttet gå av. Om denne skjebnen vil gjelde flere, får tiden vise.

 

Mange kriser kan være vanskelig å forutse. Og ofte umulig å unngå før de er der. Hvordan man håndterer krisen kan være vel så avgjørende for utfallet av saken som årsaken til krisen. Å legge seg flat er første bud. Å begynne en offentlig kanossagang som utarter seg som en føljetong med stadige innrømmelser er pressens favoritt og politikernes mareritt. Da ender det oftest med at vedkommende må trekke seg.

 

Men å begå feil er menneskelig. Å tilgi er også en menneskelig egenskap. Finnes det i tillegg en plausibel forklaring, kombinert med ydmykhet, er sjansen for å komme seg ut av krisen med posisjon og ære i behold langt større enn ved valg av motsatt strategi. Særlig er dette mulig om det dreier seg om et engangstilfelle i fjern fortid.

 

Derfor mener jeg det er mulig å bli politiker selv om man har syndet. Men man må ha gjort opp for seg, ryddet saken av veien og lagt det bak seg. Man trenger med andre ord ikke å ha levd et prektig liv, men man må være prektig i det man blir politiker og så lenge man er folkevalgt. Vi må betale skatten vår, kan ikke lønne folk svart, følge trafikkreglene så godt vi kan, og ikke ta imot store gaver eller pengebeløp i det skjulte. Og er uhellet først ute, er det lurt å gjøre som Senterpartiets Ola Borten Moe. Han kjørte for fort, mista lappen og ringte Adresseavisen. Han fikk en kjedelig sak der og da, men tok tyren ved hornene og oppstyret ble mindre enn det ellers ville blitt.

 Det alvorlige med svenskenes skandaler er om det skremmer noen fra å bli politikere fordi de har svin på skogen. Det kan i sin tur svekke demokratiet. Men samtidig er disse historiene en påminnelse om at det lønner seg å unngå snarveiene som frister i nuet. De færreste vet hva framtida bringer. Og en plettfri vandel kan bli langt mer verdifull enn de småpengene man kan spare ved å velge de skyggefulle snarveiene.

Stopp anonym drittslenging

Av Marianne Aasen
- 25.sep.2006 @ 14:53 - Kommentér
Noe av det mest ironiske jeg leste i helgen var spekulasjonene på nettet om hvem TV2-journalisten med nær forbindelse til en terrormistenkt kunne være. Mange skjelte ut TV2 og VG Nett fordi debattantene ikke fikk lov å spekulere i navn. Men selv velger de å være anonyme! 

Snakk om å kaste stein i glasshus! Anonyme debatter er en uting. Enten de er på nett eller i trykte medier. Og det er flere grunner til det.


Krever mer enn ord 

Påstander, argumenter og meninger hvor ikke vedkommende kan stå offentlig opp for hva han eller hun mener er uten interesse for offentligheten. Det er en effektiv måte å få utløp for egne frustrasjoner på, men det bidrar lite i den demokratiske debatten Rett og slett fordi avsender er ukjent. En fri meningsytring i et levende demokrati krever mer enn ord. Det krever en avsender av kjøtt og blod som man vet hvem er eller kan spores opp. Først da får meningen substans ut over tomme fraser. En meningsytring må settes inn i en sammenheng for å bære lenger enn via tastaturet til en annen dataskjerm. Påvirkningskraften er nærmest fraværende i en debatt som er anonym. Særlig når det preges av ufin ordbruk i tillegg.

 

Det er umulig for leseren å kunne ha noen som helst mulighet å sjekke standpunktene opp med hva slags interesser vedkommende har i debatten. Det være seg økonomiske eller politiske. Den som skriver kan ha egne motiver for å få debatten på et nivå eller i en retning i ren egen interesse. Og det er klin umulig å sjekke fakta. Han eller hun kan ha sterke motiv for å gi seg ut for en annen. Man kan jo lyve i vilden sky uten at noen har mulighet til å kontrollere hvem som egentlig skriver.

 

Ungdomsskole-debatt
Debattene blir dessuten fort ufine og minner for ofte om banale debatter fra ungdomskolen hvor usakligheter og ufine ord sitter løst. Få som har nådd myndighetsalder lengter tilbake til det pubertale debattnivået. Mange tar mannen, ikke ballen. Argumenter erstattes av karakteristikker. Og ingen ble særlig overbevist, om det var poenget.

 

Dessuten kan det få særdeles uheldige konsekvenser for enkeltpersoner. Jeg tenker da på TV2-journalisten som ble feilaktig hengt ut på et anonymt nettsted for å være venn med den terrorsiktede. Samt drapstruet. Godt mulig dette nettstedet og de som truer henne har blitt inspirert eller regelrett vill-ledet av anonyme nettdebattanter som feilaktig navngir personer. Og som hardnakket «vet med sikkerhet». Men ingen kan stilles til ansvar i debatten. Og ingen vet hva som egentlig var motivet for at akkurat hun ble hengt ut.

 

Kjære Åsa
Noen unntak finnes. Personlige spørrespalter som Kjære Åsa i KK eller andre sex og samlivs-spalter både på nettet og i trykte medier bør fortsatt forbli anonyme. Uten anonymitet kommer slike tema sjelden fram i offentligheten. Men så har da også slike spalter en helt annen funksjon enn de rene ytringssidene på nettet.

 

De store nettstedene bør følge Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås sin allerede annonserte oppfordring: fjern anonyme innlegg.


Pinlig ansettelseskultur

Av Marianne Aasen
- 01.sep.2006 @ 11:43 - Kommentér
Alle arbeidsgivere må våkne opp fra tornerosesøvnen. Noe annet vil koste både dem og samfunnet for mye. Oppfordringen er klar: ansett folk med innvandrerbakgrunn. Å være tolerant og fordomsfri er nemlig god økonomi. Noe annet er pinlig.

Enig med Frp
Det hører med til sjedenhetene at jeg er dunderende enig med Fremskrittsparties Siv Jensen. Men på Småtinget (NHOs konferanse for småbedriftene) var budskapet strålende. På direkte spørsmål om hva politikerene kan gjøre med den store mangelen på arbeidskraft kastet hun resolutt og fortjent ballen tilbake i fanget på småbedriftene.

- Start med å ansett arbeidsledige med innvandringsbakgrunn! Det er det dere som har makt til å gjøre, ikke vi politikere. 


Og hun har helt rett. Med så stort press i norsk økonomi må både det offentlige og det private næringsliv legge gamle vaner til side og ansette folk med innvandrerbakgrunn.


Uten jobb
Arbeidsledigheten mye høyere blant innvandrere enn i resten avbefolkningen. Den er nå på 7,3 prosent. I befolkningen ellers er den registrerte ledigheten på 2,1 prosent. Det er skrikende behov for arbeidskraft. Og mangelen på ledige hender og hoder er det som bremser veksten. Det finnes med andre ord få unnskyldninger igjen for å fortsette den diskrimineringen som mange innvandrere opplever.


En god grunn gjenstår og det er å beherske norsk. I mange yrker er det og må være et krav om gode språkkunnskaper. Og dette er politikernes ansvar. Det er også vår jobb å gi alle utdanning, arbeidsmarkedstiltak og andre tilbud som sikrer kvalifisering. Og dette arbeidet kan gjøres enda bedre en i dag og må stadig forbedres. Men i mediene er det en uendelig rekke av historier om fortvilte mennesker som opplever at de ikke får brukt utdanningen elller erfaringen sin fordi de er ikke-norske. Og det til tross for at de kan norsk og de har kompetansen.


Pinlig

Jeg synes det blir mer og mer pinlig for hver gang det skjer. Selvfølgelig fordi det viser at mange nordmenn er umodne i forhold til å leve i en multikulturell verden og globilsert økonomi. Men også fordi det har en økonomisk kostnad, både for den enkelte bedrift og for samfunnet.


Diskriminering, uansett om den rammer på grunn av feil kjønn, mørk hudfarge, rart navn eller en funksjonshemning er økonomisk ulønnsomt. Rett og slett fordi man ikke ansetter den som er best. Særlig slår dette ut bedrifter som lever av innovasjon og nytenkning. En amerikansk politikkprofessor med navn Richard Florida hevder at framtiden vinnerbedrifter kjennetegnes av de tre T’ene: Teknologi, talent og toleranse. En bedrift som systematisk diskriminerer har et dårligere utgangspunkt for nyskapning enn den som tør å satse på ulikhet. Enda verre er det om man ikke besetter stillinger fordi man ikke evner å lete etter ingeniører eller elektrikere i andre miljøer enn de rene norske.


I tillegg har en slik systematisk diskrimiering en stor samfunnsøkonomisk kostnad. Mangel på arbeidskraft hindrer enda større vekst både i det offentlige og private. Dette er den største begrensingen i neste års statsbudsjett. Lavere sykefravær, færre på uføretrygd og attføring og flere innvandrere i jobb ville økt handlingsrommet i norsk økonomi betydelig. Det ville gitt oss mer til veier, skoler, sykehus, og alle andre gode formål folk ønsker at vi skal bruke mer penger på.


De gamle 68-erne
Men på lang sikt handler dette også om å sikre pensjonene. 68-erne er i ferd med å bli pensjonster. Det koster. Og selv om vi er flinkere enn mange andre land til å føde barn, er fødselstallene for lave til å holde befolkningsveksten oppe og fø framtidens pensjonister. For at de skal få sine opptjente pensjoner uten økte skatter, må flere i arbeid slik at skatteinntektene øker. Selv med oljefondet har vi ikke nok til å dekke disse utgiftene. I tillegg skal de mange eldre ha en verdig alderdom, hvilket betyr at mange flere enn i dag må inn i helse- og omsorgsyrkene.


Jeg tror ikke at nordmenn lar være å ansette fremmede fordi vi er rasister. Jeg tror dette skjer fordi det er trygt og godt å ansette folk som likner oss selv. Lik bakgrunn, felles nettverk, lik studiebakgrunn, felles kjente er langt mer avgjørende i mange ansettelser enn vi liker å tro. Dette rammer også nordmenn, for eksempel de som har studert ved et ukjent utenlandsk universitet. Men det rammer i særlig grad innvandrere.


En av de mest vellykkede gründere vi har for tiden er Bjørn Kjos i Norwegian. Han la blant annet ett viktig kriterium til grunn da han startet flyselskapet sitt: Ansett alltid en som er bedre enn deg sjøl!

Skal man klare det i dagens arbeidsmarked må fordommene begraves en gang for alle.


Grådighet til besvær

Av Marianne Aasen
- 23.jun.2006 @ 10:39 - Kommentér
I Norge taper ingen sin ære i det offentlige rom på grunn av seksuelle sidesprang. Men man spiller hasard med sitt ettermæle om man er grådig på andres bekostning. Detaljene er som skapt for journalist-åtsel. Når arbeidsgiver har betalt for Victor Normanns piano, Erik Tønseths eksklusive gardiner eller luksushuset til Åge Korsvold blir det førstesidestoff.  Store fallskjermer, råflotte pensjonsavtaler og luksuriøse frynsegoder har felt mang en leder.

Hvorfor opplever vi stadig denne form for oppslag? Hvorfor lærer man ikke?

Nyrik nasjon
For hundre år siden var Norge et fattig land. For femti år siden hadde de fleste familier trang økonomi. For tyve år siden startet jappetiden. Det var først da den jevne nordmann opplevde en solid vekst i sin kjøpekraft. Norge er derfor en nyrik nasjon. Men det tar lengre tid å endre verdier enn det tar å bli rik. Gamle, nedarvede verdier som nøysomhet, sparsommelighet og et enkelt materielt liv verdsettes fortsatt høyt av mange nordmenn. Selv om stadig flere har oppvaskmaskin på hytta, er idealet Olav Thons enkle bu i Hallingdal. Skal man ha generell tillit i Norge krever det at man forstår og aksepterer at nøysomhet er en dyd.

Man trenger ikke tillit hos det brede lag av folket for å være aktør i næringslivet. Men skal man bli toppleder i et stort norsk, profilert selskap blir man med ett målt på andre barometere enn man er vant til. Da befinner man seg plutselig i en formidabel kulturkollisjon mellom næringslivets belønningssystem og politikkens asketiske ideal. Og generell tillit blir vesentlig. Den kan ikke kjøpes for penger. I næringslivet er penger derimot selve målestokken på suksess. Er man så flink at bedriften lykkes maksimalt i sitt mål om å tjene mest mulig penger kan belønningen synes grenseløs.

Tøffe krav
I politikken vil alt som smaker av egen berikelse og utnyttelse av posisjoner til egen vinnings hensikt svekke tilliten kraftig. Bruk av svart arbeidskraft, unndragelse av skatt og andre lovbrudd er svært alvorlig. Selv en fartsbot er et problem.

Når dyktige næringslivsfolk når toppen av karrierestigen i Norge opplever de plutselig å tre inn i et offentlig rom hvor kravet til nøysomhet og asketisk livsførsel blir krevende. Mange som blir styreleder eller toppsjef i Norge undervurderer ofte å ta nok hensyn til disse verdiene. Særlig hvis man når toppen i et statlig selskap eller et selskap med sterke nasjonale tradisjoner. Da blir det problemer. Topplederne blir ofre i en kulturkollisjon som er særdeles vanskelig å manøvrere seg i. Særlig fordi det ofte er for sent å gjøre noe med det når de har nådd toppen. For på veien opp var det næringslivets koder som gjaldt. Fortidens personlige seire blir plutselig lik i lasten.

Samfunnsansvar
En toppleder i dag blir stilt overfor nærmest umenneskelige krav. De skal være sterke ledere som ofte skal lede bedriftene gjennom tunge omstillinger, balansere hensynet til de ansatte mot å tjene penger for aksjonærene i en knallhard verdensomspennende konkurranse. Men den som skal være styreleder i Statil, Hydro eller SAS blir også prøvd på evnen til å vise samfunnsansvar. Hva som ligger i et slikt begrep er det stor uenighet om. Men en ting er sikkert.

Å begrense sin egen grådighet er innenfor definisjonen. Det bør være pensum alle steder det utdannes toppledere i Norge.





Marianne Aasen

Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Akershus, fra 2005. Sitter i finanskomiteen og har ansvaret i Aps fraksjon for finansmarkedet og pensjon. Sitter også i EFTA-parlamentariker -komiteen og EØS-parlamentariker - komiteen. Har vært politisk rådgiver for Jens Stoltenberg fra 2001 til 2005 på Stortinget. Var politisk rådgiver i Kommunal- og regional- deprartementet fra 2000 til 2001. Var før informasjonssjef i Europabevegelsen. Har jobbet som journalist i Arbeiderbladet (Dagsavisen) og Avisenes Nyhetsbyrå. Can.polit. Fra Universitetet i Oslo med hovedfag i statsvitenskap, mellomfag i sosialøkonomi og grunnfag i historie.

juli 2009
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6 7 8 9 10 11 12
13 14 15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30 31    
             
hits