Pensjoner til besvær
Kanskje den mest opplagte konklusjonen de trolig vil komme til, er at andre enn Stortinget selv bør forvalte regelverket. I dag velges et pensjonsstyre, som undertegnede sitter i. Vi er satt til å forvalte regelverket og saksbehandle hver enkeltsak. Samtidig har vi selv vedtatt loven om stortingspensjoner. Det bryter med et grunnleggende prisnipp om maktfordeling. Pensjonssaken viser med tydelighet hvor viktig prinsippet om maktfordeling mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt er. I denne saken har Stortinget både vært lovgiver og forvaltende organ. Det har gått galt. Ikke minst fordi tolkningen av loven har blitt basert på skjønn, siden det ikke finnes forskrifter eller andre lovforarbeider.
I lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter står det én setning om hva som skal skje dersom stortingspensjonistene tjener penger ved siden av pensjonen, nemlig: «Dette gjelder dog ikke dersom vedkommende har eller får tilsvarende inntektsgivende arbeid.» I tillegg står det at alderspensjonen bare skal ytes så lenge pensjonssøkeren ikke er «tilsatt i offentlig eller kommunal tjeneste i hovedstilling». Siden loven ble laget i 1981 er det ikke laget en eneste utfyllende forskrift.
Dermed har Stortinget selv blitt satt til å tolke loven. En slik praksis blir ekstra krevende når vi selv saksbehandler tidligere kolleger. Og når vi i tillegg legger opp til en praksis som vi i prinsippet selv vil oppleve å bli omfattet av den dagen dagens representanter eventuelt søker om tidligpensjon.
Praktiseringen av regelverket bør overlates til personer som har som forvaltningsoppgave å fatte enkeltvedtak knyttet til pensjon. Statens Pensjonskasse er kanskje den mest relevante forvalter å benytte. Så må det fortsatt være slik at Stortinget vedtar reglene for pensjon, også for stortingsrepresentantene. Noe annet alternativ finnes ikke. Men forvaltningen må noen andre ta seg av, og det så fort som mulig.
http://blogsoft.no/trackback/ping/6168733
