Marianne Aasen

Finanskrisens tapere er mange, men skatteparadisene er i en særklasse.

Skalkeskjulene for økonomisk kriminalitet tvinges nå til åpenhet. Verdens mektige land har ikke lenger råd til stille å se på at milliarder av dollar og euro unntas beskatning. Som stor internasjonal investor påligger det oss i Norge et ekstra ansvar å bekjempe skatteparadis.

Norge har lenge vært pådriver i kampen mot skatteparadisene. Resultatene har uteblitt. Men det var inntil USA med president Obama i spissen truet blant annet Sveits med sanksjoner. Obama trakk blant annet fram Ugland-huset som rommer 18.867 firmaer på Cayman Island. «Enten er det verdens største bygning, eller verdens største skattesvindel,» sa han.

Ugland-huset bærer en norsk rederfamilies navn og kan vanskelig sies å være god reklame verken for rederen eller for Norge.

Ett av tiltakene Obama og de andre lederne av G20 - landene ble enige om i april var å gå til kamp mot skatteparadisene.

Nå står flere og flere land sammen mot skatteparadisene og truer med utestengelse og sanksjoner om ikke de endrer regelverket slik at det ikke lenger er mulig å holde formuer tjent skjult. Skatteparadisene er snart historie om utviklingen fortsetter som nå.

Skatteparadis handler ikke om skattekonkurranse mellom nasjoner, slik blant annet Fremskrittspartiet har vektlagt i debatter. Frps Gjermund Hageseter har sågar sagt at skattenivået hadde vært høyere om ikke vi hadde hatt skatteparadis. Det ville selvfølgelig vært motsatt. Hadde færre snytt på skatten kunne vi hatt et lavere skattenivå fordi vi fikk inn betydelig mer penger til fellesskapet. Skatteparadis undergraver lov og rett og velferdstilbudet til alle dem som bor i land hvor staten trygger velferden via skatteseddelen. I tillegg er det en trussel mot alle de som bor i fattige land hvor korrupte ledere plasserer u-hjelp i banker i skatteparadis.

I bunn og grunn handler det om at noen tjener penger på å skjule informasjon om hvem som eier formuen og hvordan disse pengene er tjent. Disse små landene har det til felles at de er såkalt lukkede jurisdiksjoner. De har lav eller ingen skatt, de beskytter innskyter mot skattemyndigheter og de hindrer åpenhet. Landene blir perfekte for pengesterke folk som har noe å skjule, enten det er diktatorer, narkotikabaroner, terrorister, menneskesmuglere, korrupte politikere, korrupte næringslivsfolk eller andre kriminelle.

Jeg må innrømme at jeg moret meg kostelig over beskrivelsen av feministen Lisbeth Salander sin bruk av skatteparadiset Gibraltar som skjulested for pengene hun brukte til å knekke menn som hater kvinner. Den fascinerende beskrivelsen av dette finnes i boka «Jenta som lekte med ilden»,,
av Stieg Larsson.

Men selv om det er morsom lesning, er jeg selvfølgelig sterkt imot dette i virkelighetens verden, for det finnes ingen gode grunner til å forsvare skatteparadis om man ønsker seg en bedre verden.

I forrige uke møttes 30 land i Berlin for å diskutere videre arbeid i OECD mot skatteparadis. Også Norge var representert med statssekretær Geir Axelsen (Ap).

Der kom det fram at alle landene OECD hadde henvendt seg til, har vært positive til større åpenhet om bankkonto og selskapsforhold. Mange bilaterale avtaler er allerede inngått. Bare Liechtenstein for eksempel er i ferd med å forhandle ferdig 12 slike avtaler med andre land. Utfordringen nå blir å følge opp dette. Om ikke erklæringene og avtalene følges i praksis må sanksjoner iverksettes.

Kapitalfluktutvalget som var nedsatt av regjeringen avga sin innstilling i forrige uke.

De har blant annet kommet fram til at det går en større pengestrøm fra utviklingsland til skatteparadis enn det gis bistand fra vestlige land til u-land. De illegale pengestrømmene ut fra utviklingslandene er et sted mellom 641-941 milliarder USD (4100 - 6020 milliarder kroner). Det i seg selv gjør dette enda viktigere å bekjempe skatteparadisene. Utvalget kom med en rekke forslag på tiltak: at selskap bør gi mer detaljerte årsregnskap, bedre reglene mot internprising, opprette et kompetansesenter om skatteunndragelse, utvikle nettverk for å øke internasjonalt press og endre skatteavtaler slik at det er et selskaps reelle virksomhet som bestemmer hvor det skal beskattes.

Ett av de områdene Norge i tillegg må jobbe med er hvordan vi som kapitaleier kan feie for egen dør. I Stortingsmeldingen som ble diskutert i Stortinget 8.juni omtales dette problemet bredt. 

Og investeringene til Statens pensjonsfond ? Utland er ikke sikret mot investeringer i slike land. Fondet har investert penger i skatteparadis og gjør det fortsatt. Vi klarer ikke stoppe det så lenge vi investerer internasjonalt, for å trekke seg ut av slike selskaper er ikke gjennomførbart. Det er vanskelig å lage avgrensninger og det er vanskelig å praktisere.

Internasjonale firma har datterselskap og eierkonstellasjoner på kryss og tvers over hele kloden på en måte som er svært lite gjennomsiktig. Svært mange selskaper har derfor på en eller annen måte har en forbindelse til disse landene. Det er beklagelig at slik avgrensning ikke er mulig og viser hvor viktig det er å ta ondet ved roten. Det at vi er så tunge investorer pålegger Norge et spesielt ansvar. Derfor er det ekstra viktig at vi tar en lederrolle i kampen mot skatteparadisene.

Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/9800657