Marianne Aasen Agdestein

Storebrand lanserte nylig en helseforsikring for barn. Dette er en unødvendig forsikring. I tillegg er denne type forsikringer et minefelt for de selskapene som er opptatt av godt omdømme.

Reklamen sendes allerede på de kommersielle kanalene og budskapet er ikke til å ta feil av. Det kjæreste vi har, nemlig barna, må selvfølgelig forsikres. Ikke bare mot uførhet og død, men også mot sykdom. Det vil si at rask tilgang på spesialist og sykehusbehandling innen 28 dager. Men det er ikke ventetid for alvorlig syke barn i Norge og utgifter til alle under 12 år dekkes i sin helhet av det offentlige.

Forsikringsideen som sådann er genial. Vi betaler alle inn et mindre beløp. Når så ulykken rammer de få, bidrar alle i spleiselaget for å dekke de uforutsette utgiftene. Dette er trygt og effektivt. Skadeforsikring i personmarkedet betjenes i sin helhet av private selskap. Vi forsikrer bil og båt, bolig og innbo med den største selvfølgelighet, de fleste av oss. Og det er i det store og hele bra for oss alle.

Kontraster
Velferdsstaten er det offentliges forsikringsordning. Ulike trygder og pensjoner, sosialhjelp og diverse stønader utbetales ved bortfall av inntekt. Dessuten har alle i Norge krav på og tilgang på helsetjenester med ingen eller meget lav egenandel. Dette i sterk kontrast til land hvor et stort privat helsevesen er en viktig del av det samlede helsetilbudet, betalt av brukerne selv. I tillegg tilbyr private forsikringsselskap pensjons- og uføreforsikringer som et supplement til de offentlige ordningene. Nå i den senere tid har tilbudene om sykeforsikring både til voksne og barn også dukket opp.

Ikke trygd, bare forretning
Private forsikringsselskap står relativt fritt til å tilby forsikring av hva som helst, til hvem som helst. Men det må selvfølgelig være lønnsomt.
- Dette er ikke trygd. Det er forretning, som avdelingsdirektør Stein Kjennvold i Gjensidige sier når han kommenterer manglende forsikringstilbud for prematurfødte barn.

Kundegrunnlaget må være stort nok til å dekke utgiftene. Da er det om å gjøre å få så mange kunder som mulig, samtidig som man skygger unna risikokunder. Det er da problemene oppstår. For barn med økt risiko for sykdom får ikke tegne forsikring.

Minefelt
Da kan helseforsikring for barn fort bli et minefelt omdømme-messig. Nettsøk på barneforsikring avdekker nettopp det:
- Barn som ved fødselen veide under 1000 gram, får ikke forsikring, selv med legeattest på at de er helt friske.
- Barn som har vært henvist til PPT-kontoret (pedagogisk-psykologisk tjeneste) får ikke forsikring, selv om utredningen viste at det ikke var behov for tiltak.
- Barn med ADHD blir nektet forsikring.
- Barn med lese- og skrivevansker får ikke forsikring.
- Barn med Downs syndrom får ikke forsikring.

Siling av kunder
Foreldrene til disse barna blir opprørte og fortvilte. Det reklamen framstiller om et kriterium for å være gode foreldre blir snudd til en situasjon hvor barnet ikke blir verdsatt fordi det nektes forsikring. Forsikringsselskapene pådrar seg fort et omdømmeproblem gjennom en slik siling av kunder. Dessuten er dette uvant.

Både det offentlige helsevesen og trygdesystemet har hele tiden et forbedringspotensiale, på mange områder. Men en åpen sortering av pasienter i det offetnlige helsevesen opplever man heldigvis sjelden, før man beveger seg inn på dette forsikringsområdet. Problemet til bransjen er at man da møter kunder som er totalt uvant med at dette er butikk og ikke velferd. Reaksjonen blir deretter.

Vil ikke ta av
Noe stort marked for en helseforsikring er tvilsom. Selvfølgelig vil det alltid være en og annen familie med god økonomi som vil dobbelt sikre hvis barnet blir sykt. Men så lenge helsetilbudet for barn i Norge er så bra og helt gratis, vil neppe dette ta av. Markedet for forsikring mot uførhet og død er trolig større, fordi man her forsikrer forhold som ikke dekkes av folketrygden.