Full åpenhet om sparepengene våre
Men mange av oss går gladelig til økonomiske rådgivere for å kjøpe ulike spareprodukter uten å vite hva vedkommende tjener på det vi kjøper, og uten å ha godt nok kjennskap til risiko, sannsynlig avkastning og andre konsekvenser av pengeplasseringen.
Tradisjonelt har vanlige folk spart på høyrentekonto i banken sin. Det er trygt, pengene er alltid likvide, men avkastningen er ikke særlig høy. Spesielt ikke med dagens rentenivå. Investeringer i verdipapir er et godt alternativ. Av ulike årsaker handles dette i relativt stor grad i Norge gjennom et salgsledd. Det vil si at banker og andre finansieringsinstitusjoner selger sammensatte sparepakker til privatkunder. Samlebetegnelsen er strukturerte produkter.
Ofte er det aksjesparing med garanti eller banksparing med aksjeavkastning. Felles for mange av disse produktene er at de ofte er kompliserte og vanskelige å forstå for kunden. Ofte overdrives mulighetene til gevinst samtidig som risikoen ikke er like tydelig. Gebyrene og kostnadene er ofte skjulte. Og mange blir overtalt til å låne penger. Når da attpå til mange tror de sitter ansikt til ansikt med en uhildet og nøytral rådgiver, er salget i høyeste grad problematisk.
Å forvalte andres penger er en alvorlig sak. Derfor er bank og finansmarkedet godt regulert. Men markeds- og salgsleddet i verdipapirmarkedet er ikke like godt regulert som mye annet i denne næringen. Det er på høy tid. Målet må være full åpenhet om provisjon og kostnader også i salgsleddet. Det synes jeg er rett og rimelig all den stund prisen på alt annet vi kjøper med største selvfølgelighet er kjent. Så hvorfor ikke spareprodukter?
Et annet problem er knyttet til salgssituasjonen. Historiene er mange om dem som har en sum penger i banken og som jevnlig kontaktes i den hensikt å plassere pengene i aksjer, obligasjoner og lignende. Eller som blir invitert med inn på et fint kontor til en velkledd rådgiver som tegner og forteller om hvor lukrativt investeringsobjektene hans er.
Kunden får da et inntrykk av å møte en person som uhildet og uten egeninteresse av noe slag gir gratis råd. Hvorfor kan ikke disse kalle seg selgere? Det er hva de egentlig er, siden de eller den de jobber for selvfølgelig får en bit av fortjenesten.
At dette markedet fungerer bra er viktig.
Det er viktig at den enkelte forbruker har en viss grad av beskyttelse.
Konkurransen bør fungere effektivt noe som krever full åpenhet om priser og provisjoner.
Og det er viktig for hele bransjens omdømme at man sikrer seg mot useriøse aktører som utnytter lettlurte kunder.
Myndighetene har en jobb å gjøre på dette feltet. Derfor tok jeg dette opp til debatt i Stortinget denne uka. Vi som sitter som lovgivere må sikre at loven er krystallklar på at alle kostnader skal fram. Finansdepartementet og Kredittilsynet må sammen sørge for at regelverket håndheves. Forbrukerne må sikres beskyttelse og aktørene må oppleve at de er i en rettferdig konkurransesituasjon.
Dessuten bør bransjen selv være sitt etiske ansvar bevisst. Den jobben kan de starte med en gang.
Første innlegg
Velkommen til min blogg!
