Sommerferie: endelig møtefri!
Av Marianne Aasen Agdestein - 27.jul.2007 @ 12:03 - Kommentér
Norge tar kollektivt sommerferie i juli. Vi fråtser i feriens gleder, og en deilig bonus er at med ferien får vi også møtefri. Hurra!
For i Norge sitter vi i møter elleve måneder i året. Uansett hvor man jobber, med unntak av de i produksjonslinja som krever menneskelig tilstedeværelse, sitter Norge i møter.
Omkring i landets kommuner, i fylkene, i staten er møtene hyppige. Offentlig sektor er full av koordineringsmøter, oppklaringsmøter, informasjonsmøter og ansvarsfordelingsmøter. Men tro ikke at en jobb i det private næringsliv fritar en fra all kjedelig møtevirksomhet. Det er mange rundt omkring i oljeselskaper, avisredaksjoner, teknologiselskaper osv som er i møter hele dagen, for så å jobbe om kvelden på hjemme-pc, etter at ungene har lagt seg. De uten familie blir værende på kontoret etter arbeidstid, slik at de får jobbet. Møtekalenderen fylte jo opp all arbeidstida. Så da må jobben gjøre resten av døgnet.
Som politiker er møter selve jobben. Det er møter fra morgen til kveld. Men i motsetning til de fleste andre arbeidstakere, måles vi i forhold til hvor ofte vi møtes. For når ikke Stortinget har møter i Stortingssalen er den generelle oppfatningen at vi ikke jobber. Det er møtene som avholdes under bildet fra Eidsvoll fra 1814 som er eneste godkjente arbeidstid. At stortingspolitikere reiser med komiteene, er delegater i internasjonale organisasjoner, deltar på seminarer, driver valgkamp og møter velgere når vi ikke er i Stortingssalen, gjelder ikke. Politikere har sommerferie fra 20. juni til 1. oktober, for da har Stortinget møtefri. Dermed basta.
Mon tro om ikke denne oppfatningen er i ferd med å spre seg. At det på mange arbeidsplasser finnes en opplevelse av at møter per definisjon er produktive. Det er i tilfelle en stor misforståelse. Det må stilles krav til møter som til alt annet. Og en god, bestemt men effektiv møteledelse er en undervurdert egenskap. For klart vi må ha møter! Men hvorfor varer de ofte en time? Hvorfor må alle komme til orde? Hvorfor blir det betraktet som udemokratisk med begrenset taletid eller krav om saklighet for dem som tar ordet? Hvorfor mangler mange møter et godt gammeldags sakskart? Og hva gjør en så, om man jobber er sted med en elendig møtekultur som sluker tid og virker demotiverende? Ikke noe enkelt tema å ta opp verken med ledelsen eller fagforeningen, de fleste steder.
Aftenposten intervjuet for flere år siden utenlandske arbeidstakere om hvordan det var å jobbe i norske bedrifter. De nøt ledere som ikke var så autoritære, men undret seg svært over all den tiden man satt i møter.
-Ikke rart dere må ha innvandrere til å kjøre trikker og busser, slik at dere kommer dere fra det ene møtet til det andre, var den kvikke kommentaren fra en iransk oljeingeniør.
Men nå er det sommer. Og møtefri. Nyt det, både dere som har ferie og dere som jobber og som får så mye mer gjort, siden de fleste av dem dere pleier å gå i møter med, har ferie.
For i Norge sitter vi i møter elleve måneder i året. Uansett hvor man jobber, med unntak av de i produksjonslinja som krever menneskelig tilstedeværelse, sitter Norge i møter.
Omkring i landets kommuner, i fylkene, i staten er møtene hyppige. Offentlig sektor er full av koordineringsmøter, oppklaringsmøter, informasjonsmøter og ansvarsfordelingsmøter. Men tro ikke at en jobb i det private næringsliv fritar en fra all kjedelig møtevirksomhet. Det er mange rundt omkring i oljeselskaper, avisredaksjoner, teknologiselskaper osv som er i møter hele dagen, for så å jobbe om kvelden på hjemme-pc, etter at ungene har lagt seg. De uten familie blir værende på kontoret etter arbeidstid, slik at de får jobbet. Møtekalenderen fylte jo opp all arbeidstida. Så da må jobben gjøre resten av døgnet.
Som politiker er møter selve jobben. Det er møter fra morgen til kveld. Men i motsetning til de fleste andre arbeidstakere, måles vi i forhold til hvor ofte vi møtes. For når ikke Stortinget har møter i Stortingssalen er den generelle oppfatningen at vi ikke jobber. Det er møtene som avholdes under bildet fra Eidsvoll fra 1814 som er eneste godkjente arbeidstid. At stortingspolitikere reiser med komiteene, er delegater i internasjonale organisasjoner, deltar på seminarer, driver valgkamp og møter velgere når vi ikke er i Stortingssalen, gjelder ikke. Politikere har sommerferie fra 20. juni til 1. oktober, for da har Stortinget møtefri. Dermed basta.
Mon tro om ikke denne oppfatningen er i ferd med å spre seg. At det på mange arbeidsplasser finnes en opplevelse av at møter per definisjon er produktive. Det er i tilfelle en stor misforståelse. Det må stilles krav til møter som til alt annet. Og en god, bestemt men effektiv møteledelse er en undervurdert egenskap. For klart vi må ha møter! Men hvorfor varer de ofte en time? Hvorfor må alle komme til orde? Hvorfor blir det betraktet som udemokratisk med begrenset taletid eller krav om saklighet for dem som tar ordet? Hvorfor mangler mange møter et godt gammeldags sakskart? Og hva gjør en så, om man jobber er sted med en elendig møtekultur som sluker tid og virker demotiverende? Ikke noe enkelt tema å ta opp verken med ledelsen eller fagforeningen, de fleste steder.
Aftenposten intervjuet for flere år siden utenlandske arbeidstakere om hvordan det var å jobbe i norske bedrifter. De nøt ledere som ikke var så autoritære, men undret seg svært over all den tiden man satt i møter.
-Ikke rart dere må ha innvandrere til å kjøre trikker og busser, slik at dere kommer dere fra det ene møtet til det andre, var den kvikke kommentaren fra en iransk oljeingeniør.
Men nå er det sommer. Og møtefri. Nyt det, både dere som har ferie og dere som jobber og som får så mye mer gjort, siden de fleste av dem dere pleier å gå i møter med, har ferie.
