Marianne Aasen Agdestein

Noe av det mest ironiske jeg leste i helgen var spekulasjonene på nettet om hvem TV2-journalisten med nær forbindelse til en terrormistenkt kunne være. Mange skjelte ut TV2 og VG Nett fordi debattantene ikke fikk lov å spekulere i navn. Men selv velger de å være anonyme! 

Snakk om å kaste stein i glasshus! Anonyme debatter er en uting. Enten de er på nett eller i trykte medier. Og det er flere grunner til det.

Krever mer enn ord 

Påstander, argumenter og meninger hvor ikke vedkommende kan stå offentlig opp for hva han eller hun mener er uten interesse for offentligheten. Det er en effektiv måte å få utløp for egne frustrasjoner på, men det bidrar lite i den demokratiske debatten Rett og slett fordi avsender er ukjent. En fri meningsytring i et levende demokrati krever mer enn ord. Det krever en avsender av kjøtt og blod som man vet hvem er eller kan spores opp. Først da får meningen substans ut over tomme fraser. En meningsytring må settes inn i en sammenheng for å bære lenger enn via tastaturet til en annen dataskjerm. Påvirkningskraften er nærmest fraværende i en debatt som er anonym. Særlig når det preges av ufin ordbruk i tillegg.

 

Det er umulig for leseren å kunne ha noen som helst mulighet å sjekke standpunktene opp med hva slags interesser vedkommende har i debatten. Det være seg økonomiske eller politiske. Den som skriver kan ha egne motiver for å få debatten på et nivå eller i en retning i ren egen interesse. Og det er klin umulig å sjekke fakta. Han eller hun kan ha sterke motiv for å gi seg ut for en annen. Man kan jo lyve i vilden sky uten at noen har mulighet til å kontrollere hvem som egentlig skriver.

 

Ungdomsskole-debatt
Debattene blir dessuten fort ufine og minner for ofte om banale debatter fra ungdomskolen hvor usakligheter og ufine ord sitter løst. Få som har nådd myndighetsalder lengter tilbake til det pubertale debattnivået. Mange tar mannen, ikke ballen. Argumenter erstattes av karakteristikker. Og ingen ble særlig overbevist, om det var poenget.

 

Dessuten kan det få særdeles uheldige konsekvenser for enkeltpersoner. Jeg tenker da på TV2-journalisten som ble feilaktig hengt ut på et anonymt nettsted for å være venn med den terrorsiktede. Samt drapstruet. Godt mulig dette nettstedet og de som truer henne har blitt inspirert eller regelrett vill-ledet av anonyme nettdebattanter som feilaktig navngir personer. Og som hardnakket «vet med sikkerhet». Men ingen kan stilles til ansvar i debatten. Og ingen vet hva som egentlig var motivet for at akkurat hun ble hengt ut.

 

Kjære Åsa
Noen unntak finnes. Personlige spørrespalter som Kjære Åsa i KK eller andre sex og samlivs-spalter både på nettet og i trykte medier bør fortsatt forbli anonyme. Uten anonymitet kommer slike tema sjelden fram i offentligheten. Men så har da også slike spalter en helt annen funksjon enn de rene ytringssidene på nettet.

 

De store nettstedene bør følge Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås sin allerede annonserte oppfordring: fjern anonyme innlegg.

Alle arbeidsgivere må våkne opp fra tornerosesøvnen. Noe annet vil koste både dem og samfunnet for mye. Oppfordringen er klar: ansett folk med innvandrerbakgrunn. Å være tolerant og fordomsfri er nemlig god økonomi. Noe annet er pinlig.

Enig med Frp
Det hører med til sjedenhetene at jeg er dunderende enig med Fremskrittsparties Siv Jensen. Men på Småtinget (NHOs konferanse for småbedriftene) var budskapet strålende. På direkte spørsmål om hva politikerene kan gjøre med den store mangelen på arbeidskraft kastet hun resolutt og fortjent ballen tilbake i fanget på småbedriftene.

- Start med å ansett arbeidsledige med innvandringsbakgrunn! Det er det dere som har makt til å gjøre, ikke vi politikere. 

Og hun har helt rett. Med så stort press i norsk økonomi må både det offentlige og det private næringsliv legge gamle vaner til side og ansette folk med innvandrerbakgrunn.

Uten jobb
Arbeidsledigheten mye høyere blant innvandrere enn i resten avbefolkningen. Den er nå på 7,3 prosent. I befolkningen ellers er den registrerte ledigheten på 2,1 prosent. Det er skrikende behov for arbeidskraft. Og mangelen på ledige hender og hoder er det som bremser veksten. Det finnes med andre ord få unnskyldninger igjen for å fortsette den diskrimineringen som mange innvandrere opplever.

En god grunn gjenstår og det er å beherske norsk. I mange yrker er det og må være et krav om gode språkkunnskaper. Og dette er politikernes ansvar. Det er også vår jobb å gi alle utdanning, arbeidsmarkedstiltak og andre tilbud som sikrer kvalifisering. Og dette arbeidet kan gjøres enda bedre en i dag og må stadig forbedres. Men i mediene er det en uendelig rekke av historier om fortvilte mennesker som opplever at de ikke får brukt utdanningen elller erfaringen sin fordi de er ikke-norske. Og det til tross for at de kan norsk og de har kompetansen.

Pinlig
Jeg synes det blir mer og mer pinlig for hver gang det skjer. Selvfølgelig fordi det viser at mange nordmenn er umodne i forhold til å leve i en multikulturell verden og globilsert økonomi. Men også fordi det har en økonomisk kostnad, både for den enkelte bedrift og for samfunnet.

Diskriminering, uansett om den rammer på grunn av feil kjønn, mørk hudfarge, rart navn eller en funksjonshemning er økonomisk ulønnsomt. Rett og slett fordi man ikke ansetter den som er best. Særlig slår dette ut bedrifter som lever av innovasjon og nytenkning. En amerikansk politikkprofessor med navn Richard Florida hevder at framtiden vinnerbedrifter kjennetegnes av de tre T’ene: Teknologi, talent og toleranse. En bedrift som systematisk diskriminerer har et dårligere utgangspunkt for nyskapning enn den som tør å satse på ulikhet. Enda verre er det om man ikke besetter stillinger fordi man ikke evner å lete etter ingeniører eller elektrikere i andre miljøer enn de rene norske.

I tillegg har en slik systematisk diskrimiering en stor samfunnsøkonomisk kostnad. Mangel på arbeidskraft hindrer enda større vekst både i det offentlige og private. Dette er den største begrensingen i neste års statsbudsjett. Lavere sykefravær, færre på uføretrygd og attføring og flere innvandrere i jobb ville økt handlingsrommet i norsk økonomi betydelig. Det ville gitt oss mer til veier, skoler, sykehus, og alle andre gode formål folk ønsker at vi skal bruke mer penger på.

De gamle 68-erne
Men på lang sikt handler dette også om å sikre pensjonene. 68-erne er i ferd med å bli pensjonster. Det koster. Og selv om vi er flinkere enn mange andre land til å føde barn, er fødselstallene for lave til å holde befolkningsveksten oppe og fø framtidens pensjonister. For at de skal få sine opptjente pensjoner uten økte skatter, må flere i arbeid slik at skatteinntektene øker. Selv med oljefondet har vi ikke nok til å dekke disse utgiftene. I tillegg skal de mange eldre ha en verdig alderdom, hvilket betyr at mange flere enn i dag må inn i helse- og omsorgsyrkene.

Jeg tror ikke at nordmenn lar være å ansette fremmede fordi vi er rasister. Jeg tror dette skjer fordi det er trygt og godt å ansette folk som likner oss selv. Lik bakgrunn, felles nettverk, lik studiebakgrunn, felles kjente er langt mer avgjørende i mange ansettelser enn vi liker å tro. Dette rammer også nordmenn, for eksempel de som har studert ved et ukjent utenlandsk universitet. Men det rammer i særlig grad innvandrere.

En av de mest vellykkede gründere vi har for tiden er Bjørn Kjos i Norwegian. Han la blant annet ett viktig kriterium til grunn da han startet flyselskapet sitt: Ansett alltid en som er bedre enn deg sjøl!

Skal man klare det i dagens arbeidsmarked må fordommene begraves en gang for alle.