Mye makt til de få
Det er ubalanse mellom dem som vet å bruke valgsystemet og de som lar være.
«Det kjedeligste med årets valg er at det ikke lenger går an å stryke kandidater. For det er morsomt!»
Etter mange uker land og strand rundt på valgkamp hørte jeg dette fra flere og flere jo nærmere valgdagen vi kom. De glemmer at de har masse makt ved å sette et lite kryss på lista si. Men skjøtter de den makta godt nok?
Selv om velgerne ikke lenger kan stryke, bestemmer de hvem som skal sitte i kommunestyret. Bortsett fra de forhåndskumulerte, er det antallet kumuleringer (ekstra kryss) og slengere (man påfører et navn fra et annet partis liste) som avgjør hvem det er som blir valgt ved komunevalg. De færreste vet nemlig ikke at navnelista under de forhåndskumulerte like gjerne kunne vært satt opp alfabetisk. Det er helt opp til velgerne hvem som kommer inn, plassering på lista har null betydning.
Dette er i utgangspunktet bra. For listene settes sammen av partienes nominasjonsmøter. Og partiene har stadig færre medlemmer. Nominasjonsprosessene foregår derfor i en engere krets. Dette er ikke i tråd med de demokratiske idealer vi ønsker å leve opp til i et representativt demokrati. Muligheten velgerne har til å krysse av og slenge på politikere fra andre partier korrigerer dette. Men hva hvis det er visse grupper som systematisk benytter kumuleringsmuligheten, mens andre lar være?
La oss se på valgresultatet. Kvinnerepresentasjonen er lavere mange steder enn listene i utgangspunktet skulle tilsi, fordi menn er kumulert opp. I Bergen fikk Arbeiderpartiet inn 6 flere enn de forhåndskumulerte. Kun en av dem var kvinne. I Asker Arbeiderparti fikk man inn 4 flere enn de forhåndskumulerte. Alle menn. I tillegg gikk de to første varaplassene også til menn. I Finnmark er menn kumulert inn. Kvinnenavnene stod urørt.
Ved hvert kommunevalg hører vi om kandidater i oslopartiene fra innvandrermiljøer som deler ut ferdigkumulerte lister i sine egne etniske miljøer. De fleste vil mene at det er å gå for langt, men det er ikke forbudt etter valgloven.
Både denne metoden og helt legitim grasrotvalgkamp har fått mange innvandrerer mye høyere opp på listene enn de plassene de var tiltenkt. Andre eksempler er fagforeningsrepresentanter og homofile som via sine nettverk har blitt kumulert inn på sikker plass.
Likestillingsombud Bente Gangsås sin brannfakkel om at man ikke burde stemme fram hvite, heterofile, middelaldrende menn, skapte furore. Og med god grunn. For utsagnet er diskriminerende i seg selv. Dessuten burde hun ikke bekymre seg for innvandrerrepresentasjonen. De er på full fart inn i norsk politikk, takket være kumuleringssystemet som de vet å bruke. Og i de større byene er det en fordel å være homofil. For de har gode nettverk omkring seg. Kvinnerepresentasjonen er mer bekymringsfull. Fordi vi vet at politisk standpunkt også handler om hvem man er og hvor man står i livet.
Småbarnsforeldre i politikken har vært viktig for å få fart på barnehageutbyggingen. Om mor eller far er fra Ap eller Høyre spiller da mindre rolle.
Kumuleringsmuligheten er problematisk for dem som mangler et organisert nettverk eller
eller er for sjenert til å si : Stem på meg! Stem på meg! til alle man møter. Hvis vi på den måten mister mange dyktige, motiverte politikere så er ikke det bra for alle de små lokalsamfunnene.
Skal vi ha et system med slengere og personstemmer er det nødvendig for demokratiet at alle som vil inn i kommunestyret driver sin egen personlige kampanje. For nå er det en ubalanse mellom dem som vet å bruke systemet og de som lar være.
