Motebransjens manglende miljøansvar
Av Marianne Aasen Agdestein - 14.des.2007 @ 09:34 - Kommentér
Miljøbevisstheten når nye høyder. Selv P4 prater om å ta personlig miljøansvar i morgensendingene sine. Men ikke alle er like ansvarsbevisste. Den kulørte presse lever godt på å innbille oss at vi stadig må ha nye klær, sko, vesker og annet tilbehør. Samtidig kaster Oslofolk 16 tonn klær i Fretex-containere hver dag.
Motejournalister er kanskje våre største forbrukerlangere. På glanset papir fristes vi til stadig nye innkjøp, under dekke av ordet mote. Omtale av alle produkter knyttet til utseende er deres nisje. Riktignok har både Henne og KK politisk bevisste redaktører gjennom Ellen Arnstad og Bente Egjar Engesland, som vet å fange opp det økte miljøengasejmentet på redaksjonell plass.
Men mote- og interiørstoffet er irriterende inspirerende for de fleste av oss. Og selvfølgelig fører det oss rett inn i butikkene, dyre og billige om hverandre. Saldo på kontoen eller kredittkortgrensa er eneste bremsekloss når reportasjene om de lekre klærne og det fristende tilbehøret lokker oss utpå for tilsynelatende å øke velværet gjennom kjøp av nytt selskapsantrekk til julebordet. Hvem tenker på CO2-utslippet i en sådan stund? Vel den ubehagelige sannhet er at kjøper du to nye klesplagg i måneden, bidrar du til utslipp av 500 kilo CO2 i løpet av et år. Det er like mye som en bil slipper ut på 250 mils kjøring (.pdf).
Motekarusellen går likevel stadig fortere. Butikkene nøyer seg ikke med nye klær i butikken i takt med årstidene lenger, dvs fire ganger årlig. Nå kommer nye varer ukentlig hos mange kleskjeder. Og kleskjedene har en enklere jobb takket være den kulørte presse.
Vel så viktig som klesprodusentenes reklamebudsjetter er omtalen i de såkalte damebladene. Eller i mote- og trend-magasinene, som de selv foretrekker å omtales som. Blader som Henne, Elle, KK, Vouge og Det Nye fungerer som selve bunnplanken i klesforbruket vårt. Det er her den snikende følelsen av at vi trenger nye klær kommer fra og ideen om at klærne i skapet er gått ut på dato.
Det spares ikke på noe i forhold til lekker tilrettelegging av produkter i ukeblader. Den dyktig utførte jobben gjøres av uavhengige trendeksperter og motejournalister som neppe kan beskyldes for å drive oppdragsjournalistikk for bestemte merkevarer. Men de er perfekte agenter for alle som har interesse av å selge mer. Motejournalister burde være de fremste til å ta miljø- og forbruksansvar. Men vi ser fint lite til det.
Hva er så farlig med det? Er ikke oljefyring og bilkjøring verre? Veksten i klesimporten til Norge har i løpet av de siste 14 år vært på 76 prosent. Samtidig er klær og sko nå reelt 43 prosent billigere enn i 1990. Og dette har store miljøkonsekvenser. Det handler både om at bomullsproduksjon krever mye vann og at bomull dyrkes der vann er et knapt gode. I tillegg bruker denne industrien store mengder sprøytemidler mot insekter som utgjør et alvorlig giftproblem lokalt. Og både produksjon av alle klærne, skoene og alt det andre, samt frakten av dette fra Asia til Europa, medfører store CO2-utslipp. At vi i tillegg kaster klærne lenge før de er utslitt medfører i tillegg et avfallsproblem.
Tre kilo bomullsforbruk i året er bærekraftig globalt. Nordmenn ligger på 15,7 kilo gjennomsnittlig. Vi har dermed en jobb å gjøre. Og motebladene bør ta sin del av ansvaret. Men tross den hyllest Al Gore og FNs klimapanel har opplevd i Oslo denne uka, ser vi neppe noen stor forbrukerendring med det alle første.
Desemberhandelen trolig vil resultere i en økning på rundt 7 prosent fra 42 milliarder kroner i 2006 til vel 45 milliarder kroner i år. 12,4 milliarder av dette er ren julehandel.
Følgende informasjon kan være nyttig før neste julestri starter: Seks av ti foretrekker et håndskrevet kort fra venner og kjente framfor en julegave om de fikk velge, i følge en meningsmåling som nylig er utført av TNS Gallup for Posten.
Kanskje det kunne inspirere ukebladene til artikler om at den enorme mengden julegaver vi gir hverandre egentlig er i ferd med å bli umoderne?
Les flere kommentarer hos NA24 her.
Motejournalister er kanskje våre største forbrukerlangere. På glanset papir fristes vi til stadig nye innkjøp, under dekke av ordet mote. Omtale av alle produkter knyttet til utseende er deres nisje. Riktignok har både Henne og KK politisk bevisste redaktører gjennom Ellen Arnstad og Bente Egjar Engesland, som vet å fange opp det økte miljøengasejmentet på redaksjonell plass.
Men mote- og interiørstoffet er irriterende inspirerende for de fleste av oss. Og selvfølgelig fører det oss rett inn i butikkene, dyre og billige om hverandre. Saldo på kontoen eller kredittkortgrensa er eneste bremsekloss når reportasjene om de lekre klærne og det fristende tilbehøret lokker oss utpå for tilsynelatende å øke velværet gjennom kjøp av nytt selskapsantrekk til julebordet. Hvem tenker på CO2-utslippet i en sådan stund? Vel den ubehagelige sannhet er at kjøper du to nye klesplagg i måneden, bidrar du til utslipp av 500 kilo CO2 i løpet av et år. Det er like mye som en bil slipper ut på 250 mils kjøring (.pdf).
Motekarusellen går likevel stadig fortere. Butikkene nøyer seg ikke med nye klær i butikken i takt med årstidene lenger, dvs fire ganger årlig. Nå kommer nye varer ukentlig hos mange kleskjeder. Og kleskjedene har en enklere jobb takket være den kulørte presse.
Vel så viktig som klesprodusentenes reklamebudsjetter er omtalen i de såkalte damebladene. Eller i mote- og trend-magasinene, som de selv foretrekker å omtales som. Blader som Henne, Elle, KK, Vouge og Det Nye fungerer som selve bunnplanken i klesforbruket vårt. Det er her den snikende følelsen av at vi trenger nye klær kommer fra og ideen om at klærne i skapet er gått ut på dato.
Det spares ikke på noe i forhold til lekker tilrettelegging av produkter i ukeblader. Den dyktig utførte jobben gjøres av uavhengige trendeksperter og motejournalister som neppe kan beskyldes for å drive oppdragsjournalistikk for bestemte merkevarer. Men de er perfekte agenter for alle som har interesse av å selge mer. Motejournalister burde være de fremste til å ta miljø- og forbruksansvar. Men vi ser fint lite til det.
Hva er så farlig med det? Er ikke oljefyring og bilkjøring verre? Veksten i klesimporten til Norge har i løpet av de siste 14 år vært på 76 prosent. Samtidig er klær og sko nå reelt 43 prosent billigere enn i 1990. Og dette har store miljøkonsekvenser. Det handler både om at bomullsproduksjon krever mye vann og at bomull dyrkes der vann er et knapt gode. I tillegg bruker denne industrien store mengder sprøytemidler mot insekter som utgjør et alvorlig giftproblem lokalt. Og både produksjon av alle klærne, skoene og alt det andre, samt frakten av dette fra Asia til Europa, medfører store CO2-utslipp. At vi i tillegg kaster klærne lenge før de er utslitt medfører i tillegg et avfallsproblem.
Tre kilo bomullsforbruk i året er bærekraftig globalt. Nordmenn ligger på 15,7 kilo gjennomsnittlig. Vi har dermed en jobb å gjøre. Og motebladene bør ta sin del av ansvaret. Men tross den hyllest Al Gore og FNs klimapanel har opplevd i Oslo denne uka, ser vi neppe noen stor forbrukerendring med det alle første.
Desemberhandelen trolig vil resultere i en økning på rundt 7 prosent fra 42 milliarder kroner i 2006 til vel 45 milliarder kroner i år. 12,4 milliarder av dette er ren julehandel.
Følgende informasjon kan være nyttig før neste julestri starter: Seks av ti foretrekker et håndskrevet kort fra venner og kjente framfor en julegave om de fikk velge, i følge en meningsmåling som nylig er utført av TNS Gallup for Posten.
Kanskje det kunne inspirere ukebladene til artikler om at den enorme mengden julegaver vi gir hverandre egentlig er i ferd med å bli umoderne?
Les flere kommentarer hos NA24 her.
